Side:Garborg - Jesus, Messias.djvu/5

Fra Wikikilden
Hopp til navigering Hopp til søk
Denne siden er korrekturlest


Jesus hev og sett Vonir til Folke. Han var utgjengin fraa det og kjende det; og han visste at det hadde noko som dei skriftlærde ofte vanta: Barnehugen. Mindre burtheft av gamle Skikkar og nye Paafynster stod det friare, kunde lettare skyna Grunntanken i Lovi og dermed betre finne fram til Faderen. Det var i det heile Barnehugen Jesus søkte: Krafti til aa elske og til aa gjeva seg heilt. Dei store i Verdi var meir og mindre bundne av Verdi; dei store i Kunnskap var meir og mindre bundne av Lærur; Tenarar for Messiasrike — det Rike som skulde føre den siste Striden mod det vonde i Verdi (smf. Es. 65:17; 66:22; Opinb. 21:3,4) —, i det heile slike som var „verduge til aa faa vera med i hin Heimsalderen[1] og i Uppstòdo fraa dei daude“ (Lk. 20:35) dei venta han helst aa finne millom deim som stod utanfor Verdi, utanfor verdsleg Visdom, Rikdom, Magt: millom dei smaae, dei „fatige“.

Til Folke kom daa Jesus med Fagnadbòde sitt. Og Ordi sine skreiv han ikkje med Sverte paa Skinn; han skreiv deim med Ande og Eld i Hjarto og Hugar.

Sveinane hans hadde like eins anna enn Skriving aa tenkje paa. Dei var Stridsmennar.

  1. Her som fleire Stadir er det græske aiōn (Æve) i det norske Testamente umsett med „Verdi“; meir um det lenger ute.