fyre at stogga med Skjenkjestova og sitja og sumla til langt paa Natt. Og naar du so kjem heim og finn Kona og Born heile, ligg det daa so langt undan, trur du, at tenkja paa, at Gud heve voret god imot deg likavel, som heve gjevet deg baade Kona og Born.
Og so Kvinna, som steller meir inne, kann inkje ho og vitna um Kristus i si stille Ferd. Jau visselega. Naar ho flir og soper og tvær Golvet og vil halda alt fint og reint, av di ho veit, at Gud, som er den reine, inkje kann lika at vera tilhuse i ei Stova, som meir er likt til eit Grisebol enn Folkahus, so gjerer ho ei Gjerd, som det sømer seg eit kristelegt Kvende. Og naar ho alltid held seg og Mannen sin velflidde, agtar vel paa Borni sine og el deim upp i Gudsfrygt, daa er ho eit sant Jesu Vitne. Og naar ho i all Aatferdi si er stilvori og bljug og tolug og fudelski og Mannen sin lydug av Hjartat, so er ho ei sann, kristeleg Kvinna. Difyre segjer ogso Boki, at slik ei Kvinna skal hava stor Løn, fyredi mange skal verda vunne fyre Kristo ved at sjaa paa hennar reine og bljuge Aatferd.[1] Og Salomon skriv i sine Ordtøke soleides um den rette Kvinna:
„Ho gjerer Mannen sin godt og inkje illt alle sine Livedagar. Ho fær seg Ull og Lin, og Henderna hennar arbeida med Lyst. Henderna sine retter ho aat Rokken, og Fingrarne hennar fata Snelda. Handi si opnar ho fyre Armingen, og Henderna sin retter ho til den fatige. Aaklæde gjerer hoseg, fint Lin og Purpur er hennar Klædnad. — Skyrtor gjerer ho og sel
- ↑ 1 Pet. 3, 1. 2;
