Side:Fridtjof Nansens Saga (1940), bd 1.djvu/10

Fra Wikikilden
Hopp til navigering Hopp til søk
Denne siden er korrekturlest


Han øvet storverk på hver enkelt av dem, — først som zoolog, derpå som polarforsker, som sådan alle tiders største, banebryteren, så i oseanografien, så i norsk politikks skjebnetime, og til sist i verdenspolitikken som verdenskrigens samaritan, som folkeforsoningens store apostel.

Hans genius, mer klarsynt enn han selv, unte ham ikke fordypelsens og konsentrasjonens ro og lykke innenfor en og samme bane: Den tok ham bort fra felt til felt, fordi den ikke først og fremst tenkte på ham selv, men satte ham til å «være hvor det nettop gjaldt.»

Til slutt så han at det var den samme genius som staket hele hans livsvei op, at denne, så slynget han selv syntes den var, likevel førte ham dit hvor behovet møtte og utløste hans største, hans edleste evner. Et stort og dådsrikt liv fikk han leve.

Da Philip Noel Baker kom som utsending fra Folkenes Forbund for å få Nansen til leder av internasjonalt hjelpearbeide, følte Nansen det som en sorg å skulle igjen rives bort fra sin egentlige bane, sin livsgjerning, sin videnskapelige forskning, «det jeg lever for». Men lidelsens krav fikk sterkere makt enn videnskapens, og fra det øieblikk han så i opgaven «min plikt», gikk han inn for den med hele sin kraft. Gikk inn for det største redningsarbeide nogen mann har tatt på sig.

Og han fikk se sitt arbeide, sin opgave i en større sammenheng, om noget enda større enn å hjelpe krigens ofre, enn å redde og ordne livet for millioner av mennesker, han så på lang sikt det store mål: å fjerne roten til all elendigheten, avruste sinnene, fjerne krigen.

Han reiste merket for en ny tid, et gammelt merke, nedtrampet og blodig, et merke for en hær med de tusen nederlag. En ukuelig hær. Og Nansens røst løfter dens hærrop: «vi må tende vardene, så det lyser fra alle fjell. Vi må reise våre faner i alle land. Vi må danne en broderkjede jorden rundt — regjeringene må også med — til ærlig arbeide for den nye tid.»

«Aldri har den lidende, forvillede menneskehet ventet med større lengsel på fredsfyrsten, menneskekjærlighetens fyrste, som løfter det hvite banner med det ene ord lysende i gyllen skrift: arbeide.

Hver og en av oss kan bli arbeider i hans fylking på dens seiersgang over jorden for å reise den nye slekt — for å bringe næstekjærlighet og ærlig fredsvilje — for å bringe arbeidsvilje og arbeidsglede tilbake til menneskene — bringe troen på morgenrøden!»

Mot morgenrøden av en ny tid står Nansens skikkelse, ruvende større og klarere som tiden går.