I et brev av 30. mars 1885 skrev Fridtjof Nansen: «Skulde nogen bli fristet til å tro på en for sig utkåret skjebnens genius, da måtte det være mig —.» Den vilde at de rike gaver som var lagt på vuggen hans, skulde komme til full utfoldelse og anvendelse, eller som han videre skriver i det brevet: «— der er så ofte nettop ved krisepunktene i mitt liv inntruffet slike merkelige tilfeller der likesom har utpekt veien —.»
Når vi nu — efterat hans liv er slutt, — ser utover hans livsgang, må vi innrømme at hans skjebnes genius holdt en forunderlig hånd over hans dådsrike livs mange dristige skritt, til det øieblikk den mildt og smertefritt stanset hans hjerte der han satt ute i solen på altanen og så på blomstersneen over trærne nede i haven.
Denne sterke viljens mann som en uten videre vilde kalle egen lykkes smed, følte sig, når han så tilbake over sitt liv, slett ikke som en slik suverén smed. Hans unge dagers stolte selvbevissthet bøides tidlig til en ydmyk følelse av å skylde en genius takk for de rike gaver han hadde fått og de gjerninger han fikk utføre.
Men nogen Aladdin var han ikke. Han måtte hente sine seire gjennem hard trening og strengt arbeide, gjennem en ukuelig evne til aldri å gi sig, som ifølge Carlyle er geniets merke og betingelse.
Selv kunde han, også i senere år, føle det som der i hans livsgang var en mangel på sammenheng. Han gjorde fremstøt på så mange baner.
