Side:Flyvefisken (1914).djvu/46

Fra Wikikilden
Denne siden er korrekturlest

—Her er det, sa dvergen næsten andægtig. Her er vort kongerike. Jonas Fjelds og mit.

Den tredje mand hadde tat sin gule sydvest av sig. Hans store, litt kluntede ansigt lyste av forbauselse over det syn, som mødte ham.

Hallen kunde være omtrent 50 meter lang. Den var delt av en fire meter bred kanal, som øiensynlig var ledet ind fra sjøen. Men i denne kanal svømmet der et kjæmpemeæssigt, fiskelignende, torpedoformet uhyre. Det var absolut glat over hele kroppen som huden av en hval. Men det eiendommeligste av det hele var den matgrønne, svakt fluorescerende farve som kastet de underlige, hemmelighetsfulde reflekser ind mellem buelampernes hvite straaler. Den blanke overflate brøtes paa et enkelt punkt av to tykke, melkefarvede, buede glaskuler av ca. ½ alens diameter. Det var kjæmpedyrets øine, der stod frem som de store havfiskes, naar de hales op fra uhyre dypder.

—Ja, her er den, Ralph Burns, sa dvergen med et dypt suk. Her er sjøormen, fabeldyret. Men den er ikke bare havets herre. Den er ogsaa luftens hersker, en Plesiosaurus i menneskets haand. Problemet er greit, og var i og for sig løst med opfindelsen av den lette akkumulator. Det gjaldt kun for mig at finde et materiale, som var samtidig let og sterkt. Jeg har yterligere forbedret det staal, som har gjort mig til en rik mand. Det er nu like saa let som træ, og dets styrke uhyre. Wolframstaalet vilde aldrig kunne motstaa de projektiler, som uten resultat vilde gilde over mit metals glatte flader. Dermed er jo saken grei. Det stod da kun tilbake at løse den kombinerte luft- og vanddrivkraft. Ved et enkelt klapsystem har jeg anbragt