Side:Flyvefisken (1914).djvu/12

Fra Wikikilden
Denne siden er korrekturlest

netop den første sommerlige sjøorms dato,—det aarlig tilbakevendende avisfænomen i de sure agurkers tid. Men en sjøorm var jo altid noget. Dens værdi kunde ialfald sættes betydlig høiere end alle de utklip som laa og visnet paa hans bord. Og »Fredriksstad Blad« hadde jo en smuk tradition i den retning. Det var saa at si sjøormens fredede sted. Altsaa . . .

—Det var overordentlig interessant, sa han og la sit ansigt i dype folder. Og hvem har jeg den ære at tale med?

—Mit navn er Lars Kirkebø, svarte den gamle. Og dette er mine sønner. Vi bor ved Skjærhalden paa Hvaløerne. Jeg er gaardbruker, men driver fiske ved siden av. Igaar var vi ute med motorskøiten for at sætte garn. Vi laa ved Jylte og skulde netop svinge opover langs land nogen hundrede meter fra svenskegrænsen, da . . .

Redaktionssekretærens blyant dirret let paa papiret.

—Hvad da? spurte han.

—Det er ikke saa let at forklare, sa fiskeren eftertænksomt. Men sikkert er det, at i det øieblik vi hadde Trestenene ret i nord dukket der op et dyr halvanden kabellængde fra baaten. Jeg har faret paa sjøen like fra jeg var en næve stor, men aldrig saa jeg et underligere syn. Først veltet der sig en bred ryg over havflaten—som en kjæmpemæssig hval. Vi trodde, der var kommet en springer ind med makrelstimene. Det hænder jo ofte. Men før vi hadde faat tid til at snakke sammen om det merkelige syn, dukket dyret op igjen og denne gang med en sterkt summende lyd. Det skjøt op av havet, som om det var utskudt av en kanonmunding. Det fløi et halvt hundrede meter hen-