Side:Eventyr.djvu/60

Fra Wikikilden
Hopp til navigering Hopp til søk
Denne siden er godkjent


«Hei vil du op! Hei vil du op!» sa han til gampen. Det hadde alle de andre riktig sin moro av, og lo og gjorde narr av gutten mens de red forbi. Men aldri før var de borte, så sprang han til linden, tok på sig rustningen og ristet på bikselet; straks kom hesten og sa: «Gjør du ditt beste, så skal jeg gjøre mitt!»

Da gutten kom efter, var slaget alt i gang, og kongen var i slem knipe; men aller best det var, hadde gutten jaget fienden lang vei. Kongen og hans folk undredes meget på hvem det kunde være som kom og hjalp dem; men ingen kom ham så nær at han fikk talt til ham, og da slaget var slutt, var han borte. Da de drog tilbake, satt gutten enda i myren og hakket og nikket på det trebente øket. Da lo de igjen. «Nei se bare, der sitter den fåmingen ennå,» sa de.

Den andre dagen de drog ut, satt gutten der enda; de lo igjen og gjorde narr av ham; men aldri før hadde de ridd forbi, så sprang gutten til linden, og alt gikk igjen som forrige dagen. Alle undredes de på hvad det var for en fremmed kjempe som hadde hjulpet dem; men ingen kom så nær at han kunde få talt til ham; og det var nå ingen som gjettet på gutten, forstår sig.

Da de drog hjem om aftenen, og så gutten sitte på gampen enda, lo de ham ut, og én skjøt en pil efter ham og traff ham i benet. Han til å skrike og bære sig så det var stygt å høre; så kastet kongen lommetørklæet sitt til ham, for at han skulde knytte det omkring.

Da de drog ut igjen tredje morgenen, satt gutten igjen i myren. «Hei, vil du op! Hei vil du op!» skrek han til øket.