Nei, sa gutten, det skulde han nok ikke.
Men da mannen hadde vært borte en tre fire dager, kunde ikke gutten bare sig, men gikk inn i det ene kammerset. Han så sig rundt om, men så ingen ting uten en hylle over døren, og der lå en nypetornpisk. Dette var riktig noe å forby mig så strengt å se også, det, tenkte gutten.
Da de åtte dagene var omme, kom mannen hjem igjen.
«Du har vel ikke vært inne i noen av kammersene?» sa han.
«Nei, det har jeg slett ikke,» sa gutten.
«Ja, det skal jeg snart se,» sa mannen, og dermed gikk han inn i det som gutten hadde vært i. «Jo, du har vært der likevel,» sa han, «og nu skal du miste livet.»
Gutten gråt og bad for sig, og så slapp han da med livet; men dyktig hugg fikk han. Da det var overstått, var de like gode venner igjen.
En tid efter reiste mannen bort på ny; da vilde han være borte i fjorten dager, men først sa han til gutten at han ikke skulde sette sin fot i noen av de kammersene han ikke alt hadde vært i; for der han hadde vært, kunde han gjerne gå. Ja, det gikk like ens som forrige gangen, bare at gutten nu holdt sig fra å gå der inn i åtte dager. I det kammerset så han heller ikke annet enn en hylle over døren, med en kampestein og en vasskrukke på. Det var riktig noe å være så redd for også, tenkte gutten igjen.
Da mannen kom hjem, spurte han om han hadde vært i noen av kammersene. Nei, var det likt det; der hadde gutten ikke vært.
«Ja, det skal jeg snart se,» sa mannen, og da han så
