Side:Eventyr.djvu/178

Fra Wikikilden
Hopp til navigering Hopp til søk
Denne siden er godkjent


kommet mor vår ennu,» sa de; «kan ikke hun hjelpe dig, er det ingen råd.»

Så pep han én gang til, og om litt hørte han noe som slo med vingene langt borte; i det samme tok det på å blåse så hardt at han fór husimellem som en høidott på tunet, og hadde han ikke fått tak i skigarden, så var han vel blåst bort med én gang. Dermed dusket det ned en ørn fremfor ham, så diger at det ikke var måte på det.

«Du kommer kvasst du,» sa soldaten.

«Jeg kommer som du blåser til,» svarte ørnen.

Så spurte han om hun visste råd for ham til å komme op igjen fra den verden de var i.

«Det slipper ikke uflygende herifra,» sa ørnen. «Men vil du slakte tolv okser til mig, så jeg får ete mig vel mett, så skal jeg friste å hjelpe dig, jeg. Har du kniv?»

«Nei, men jeg har sverd,» sa soldaten.

Da ørnen hadde satt til livs de tolv oksene, bad hun ham slakte én til og ha med til niste. «Hver gang jeg gaper, må du være kjapp og slenge i mig et stykke,» sa hun, «for ellers orker jeg ikke op med dig.»

Ja, han gjorde som hun bad om, og hengte to store kjøttsekker om halsen på henne, og selv smatt han inn imellem fjærene. Så skaket ørnen vingene, og dermed bar det avsted med dem som en vind, så det tøt i luften. Han som satt på, hadde nok å gjøre med å holde sig fast; det var med nød og neppe han kunde passe på å kaste kjøttstykkene i gapet på ørnen hver gang hun slo det op. Til sist tok det til å blåne av dagen over dem; da holdt ørnen på å skulde sakke, og flakset med vingene; men soldaten var ferdig, og grep den siste bakfjerdingen og slengte til henne.