Så fikk hun makt, og kom op med ham. Og da hun hadde sittet en stund og hvilt sig i en stor grantopp, satte hun avsted med ham igjen, så det lynte både til lands og til vanns der de fór. Tett ved kongsgården steg han av, og ørnen fløi hjem igjen; men først sa hun at var det noe han vilde, skulde han bare blåse i pipa, så kom hun straks.
Imens hadde de rustet fra sig i kongsgården, og det led mot den tiden kapteinen og løitnanten skulde ha bryllup med begge de eldste prinsessene. Men de var ikke stort gladere de enn den yngste søsteren; det gikk aldri noen dag uten at de sørget og gråt, og dess nærmere det led mot bryllupsdagen, dess sorgfullere blev de. Sistpå spurte kongen hvad som var på ferde med dem; han syntes det var altfor rart at de ikke var lystige og glade, nå de var fri og frelst og skulde bli så vel gift. Noe måtte de si, og så sa den eldste at de aldri blev glad mer, uten de kunde få et slikt brikkespill som de hadde i berget det blå.
Det mente kongen at han nok skulde skaffe dem, og så sendte han ut bud til alle de beste og gjæveste gullsmedene i landet, at de skulde gjøre et slikt gullbrikkespill til prinsessene. Men alt det de prøvde, var det ingen som var god nok til å gjøre et slikt spill.
Til sist var det ikke flere gullsmeder igjen enn én, og det var en gammel skrøpelig en, som ikke hadde gjort et skikkelig arbeid på mange år, men bare kløtret med litt sølvarbeid, så vidt han kunde livnære sig. Han gikk soldaten til og gav sig i lære hos; og han blev så glad ved å få en læredreng, — for det hadde han ikke hatt på år og dag — at han grov fram en lerke av kista si og satte sig til å drikke med soldaten. Det varte ikke lenge før brenne-
