Side:Eventyr.djvu/177

Fra Wikikilden
Hopp til navigering Hopp til søk
Denne siden er godkjent


get, sa de, så de var redd hun skulde gjøre en ulykke på sig. Jo, det var vel de fikk; og kongen sa selv til vakten at de måtte akte godt på henne og følge henne hvor hun gikk og stod.

Så var det til å lage til gjestebud for de to eldste, med brygg og bakst; det skulde bli bryllup som hverken var hørt eller spurt før, og de meltet og de bakte og de slaktet så det ikke vilde ta noen ende.

Imens gikk soldaten der nede og drev i den andre verden. Han syntes det var tungt at han hverken skulde få se folk eller dagens lys mer; men noe fikk han ta sig til, tenkte han, og så gikk han fra rum til rum, både én og to dager og flere til, og lukket op skap og skuffer, og grov oppe på hyllene, og så på alle de gilde tingene som var der. Langt om lenge kom han til en bordskuff; den drog han ut, og der lå en gullnøkkel. Så prøvde han sig frem med denne nøkkelen på alle de låser som var; men det var ingen som den passet til, før han kom til et lite veggskap over sengen, og inne i det fant han en gammel rusten pipe.

«Det kunde være rart å prøve om det er låt i den,» tenkte han og stakk den i munnen. Så visste han ikke ordet av, før det tok til å suse og bruse fra alle kanter, og med det samme slo det ned en fugleflokk så svær at hele marken var svart.

«Hvad vil vår herre idag?» spurte de.

Var han deres herre, sa soldaten, så vilde han nok vite om de kunde si ham noen råd til å slippe op på jorden igjen.

Nei, det var det ingen som kunde; «men hun er ikke