Side:Eventyr.djvu/176

Fra Wikikilden
Hopp til navigering Hopp til søk
Denne siden er godkjent


den yngste prinsessen strøk av sig gullringen sin og knyttet i håret på ham. Så sanket de med sig så mye gull og sølv som de trodde sig til å bære, og gav sig på hjemveien.

Straks de rykket i tauet, drog kapteinen og løitnanten op prinsessene, den ene efter den andre. Men da de vel var kommet op, tenkte soldaten at det var dumt av ham at han ikke satte sig på og fór op før kongsdøtrene, for han trodde ikke kameratene sine mer enn som så. Nå vilde han prøve dem, og la en svær gullklump i kurven og smatt vel til side. Da den hadde kommet vel halvveis, hogg de av tauet, så kurven dunket i berget og stykkene spratt om ørene på ham. «Nå er vi kvitt han,» sa de. Så truet de prinsessene på livet, om de ikke sa at det var de som hadde frelst dem fra trollene. De var nødige til det, og aller mest den yngste; men livet er dyrt å miste, så de fikk nå rå, de to som hadde makten, likevel.

Da nå kapteinen og løitnanten kom hjem med prinsessene, blev det vel høitid i kongsgården. Kongen var så glad at han ikke visste hvad fot han skulde stå på; han tok frem den beste vinflasken sin av skapet og skjenkte dem til velkomst begge to, og var det ikke gjort ære på dem før, så blev det da nå, skal jeg tro. Og de gikk og keiket og krodde sig som herremenn hele dagen, nå de skulde få sjølve kongen til værfar; for det var greit at de skulde ha hver sin av prinsessene, hvem de vilde, og halve riket til deling. Begge to vilde de ha den yngste kongsdatteren; men alt de bad og truet henne, hjalp det like mye; hun vilde ikke på noe sett og vis. Så talte de til kongen, om de kunde få tolv manns vakt å sette om henne; hun var så tunglyndt av sig siden hun hadde vært i ber-