samme avtalen med soldaten, hun, som begge de andre: når trollet vel hadde sovnet, skulde hun lokke på hønene, og da fikk han være rapp og komme og gjøre det av med ham.
Best det var, kom det en dur og en dirring, som vegger og tak skulde ramle sammen.
«Tvi, tvi! Her lukter kristenmanns blod og bein i mitt hus,» sa trollet og været med alle ni nesene sine.
«Ja, du skulde aldri sett slikt: rettnå fløi her en ravn og slapp et mannebein ned gjennem pipa; jeg kastet det ut, og han inn, og det varte og det rakk,» sa prinsessen. Hun fikk da gravet det ned til slutt, sa hun, og hadde nok både sopt og røket efter; men det satt vel igjen litt av lukten enda likevel.
«Jeg kjenner vel det,» sa trollet.
«Kom her og legg dig i fanget mitt, skal jeg lyske dig,» sa prinsessen; «så blir det vel bra til du har sovet.»
Ja, han gjorde så; og da han snorket som best, stødde hun opunder hodene med benker og dyner, så hun kom sig unda, og tok til å lokke på hønene. Så kom soldaten på hoselesten, og hogg til trollet så åtte hoder røk av med én gang — sverdet var for kort og rakk ikke lenger.
Det niende hodet våknet og gav sig til å brøle: «Tvi, tvi, her lukter kristent!»
«Ja her er den som er kristnet,» svarte soldaten; og før trollet fikk reist på sig og kunde få tak i noen, gav soldaten ham et hogg til, så det siste hodet trillet bortefter.
Det kan vel hende det blev glede på kongsdøtrene, nå de slapp å sitte og lyske trollhodene lenger; de visste ikke alt det gode de vilde gjøre han som hadde frelst dem, og
