Side:Eventyr.djvu/174

Fra Wikikilden
Hopp til navigering Hopp til søk
Denne siden er godkjent


et lårbein og slapp ned igjennem pipa,» sa kongsdatteren; «jeg kastet det ut, og han kastet det inn. Til sist fikk jeg det nå vekk og skyndte mig å røke efter; men lukten gikk vel ikke bort så snart likevel den,» sa hun.

«Nei, jeg kjenner vel det,» sa trollet.

Men så var han trett og la hodene sine i fanget til prinsessen, og hun lysket dem til de snorksov alle sammen; så lokket hun på hønene, og så kom soldaten og hogg av alle seks hodene som det var kålstilker de satt på.

Hun var ikke mindre glad hun enn den første, kan en nok vite; men best de danset og sang, husket de på den yngste søsteren sin, og så viste de soldaten over et stort tun til, og gjennem mange, mange rum, til han kom inn i gullsalen til den tredje kongsdatteren.

Hun satt og spant gullgarn på en gullrokk, og fra gulv til loft glinste det så en kunde få vondt i øinene.

«Trøste og hjelpe både dig og mig! Hvad vil du her?» sa hun som satt der. «Gå, gå, ellers dreper han oss begge to!»

«Like så godt to som en,» svarte soldaten.

Prinsessen gråt og bad; men det hjalp ikke, han vilde og han skulde bli. Ja, da det ikke var annet for, så skulde han friste om han kunde bruke trollsverdet ute på forstubordet. Men det var ikke mer enn så han rugget det — det var enda mye større og sværere, det sverdet, enn de andre to. Så måtte han ha hornet ned av veggen og ta tre drag av det; men enda orket han ikke mer enn å lette sverdet; da han hadde tatt tre styrkedrikker til, kunde han løfte det, og da han hadde drukket enda tre ganger, svingte han det så lett som en fjær. Så gjorde hun den