«Trå ikke hardt på mig du, så skal jeg hjelpe dig igjen,» sa det.
«Å, hvad bryr jeg mig om en kvistehaug,» sa hun, og gjorde sig tung og trådde på risgjerdet så det knaket i det.
Om litt kom hun til kua, som gikk der melkesprengt.
«Vær så snild og melk mig du,» sa kua, «så skal jeg hjelpe dig igjen; drikk så mye du vil, men hell resten på klovene mine.»
Ja, det gjorde hun da; hun melket kua, og så drakk hun så lenge hun orket, men så var det ikke noe igjen å slå på klovene, og kolla slengte hun bortover bakken.
Da hun hadde gått et stykke til, kom hun til bukken som gikk og drog ulla efter sig.
«Å, vær så snild og klipp mig du, så skal jeg tjene dig igjen jeg,» sa bukken; «ta så mye du vil, men virr resten om halsen på mig.»
Det gjorde hun, men hun la så uvørent i vei at hun klipte store huller i skinnet, og all ulla tok hun med sig.
Om en liten stund kom hun til epletreet, som stod ganske kroket og bar på eplene sine.
«Vær så snild og plukk eplene av mig du, så grenene mine kan rette sig, for det leiter så på å stå kroket,» sa epletreet; «men far varlig, så du ikke slår mig fordervet; spis så mye du vil, men legg resten pent inn til roten min; så skal jeg hjelpe dig igjen.»
Hun plukket av de nærmeste, og slo ned dem hun ikke kunde nå, med stangen; men hun brydde sig ikke om noen ting, og rev og slo ned store grener, og åt til hun ikke orket mer, og så kastet hun resten under treet.
Da hun hadde gått et lite stykke, kom hun til gården der
