Side:Eventyr.djvu/107

Fra Wikikilden
Hopp til navigering Hopp til søk
Denne siden er godkjent


var så sint at det fraste av det, og så gjorde det sig så stort at det ikke var til å tenke på å komme over det; og så blev det ikke noen annen råd for trollkjerringa enn å snu og reise hjem igjen.

Da manndatteren hadde kommet vel hjem, blev både kjerringa og datter hennes enda mer avindsyke på henne enn de før hadde vært, for nå var hun enda mye vakrere, og så gild at det var en lyst å se henne. Hun fikk ikke lov å være inne hos dem; de jaget henne ut i grisehuset, der skulde hun holde til. Her vasket hun pent og rent, og så lukket hun op skrinet og vilde se hvad det var hun hadde fått i lønn; og med det samme hun lukket det op, så var det så mye gull og sølv og så mange kostelige ting i det, at både vegger og tak blev hengende fulle, og det var mye finere i grisehuset enn på den gildeste kongsgård. Da stemoren og datteren fikk se dette, blev de rent ute av sig, og gav sig til å grave og spørre om hvordan tjenesten hadde vært. «Å,» sa hun, «Dere kan nok vite det, siden jeg har fått slik lønn; det var slike folk, og slik en kone å tjene hos at det fins ikke maken.»

Ja, så vilde kjerringdatteren endelig avsted og tjene, så hun også kunde få sig et slikt gullskrin. De satte sig da til å spinne igjen; men da skulde kjerringdatteren spinne bust og manndatteren lin, og den som det først røk av for, skulde i brønnen. Det varte ikke lenge før det røk av for kjerringdatteren, det kan en nok vite, og så kastet de henne i brønnen.

Nå gikk det like ens; hun falt til bunns, men slo sig ikke, og så kom hun på en vakker, grønn eng. Da hun hadde gått et stykke, kom hun til risgjerdet.