trollkjerringa bodde; der bad hun om tjeneste. Trollkjerringa sa hun ingen tjenestjente vilde ha, for enten dudde de ikke til noe, eller også var de så altfor flinke og snøt henne for det hun hadde. Kjerringdatteren gav sig ikke enda hun, men mente på hun vilde ha tjeneste, og så sa trollkjerringa at hun skulde ta henne, om hun dudde til noe.
Det første hun fikk å gjøre, det var å hente vann i såldet. Ja, hun gikk til brønnen og helte vann i såldet; men like så fort som hun helte i, rant det ut igjen. Så sang fuglene:
«Klin i ler, |
Men hun brydde sig ikke om det fuglene sa; hun kastet leire efter fuglene, så de fløi langt bort, og så måtte hun gå hjem igjen med tomt såld, og fikk skrubb av trollkjerringa.
Så skulde hun måke i fjøset og melke kuene, men det var hun nå rent for god til, syntes hun. Likevel gikk hun da til fjøset; men da hun kom dit, kunde hun slett ikke rå med skuffen, så stor var den. Fuglene sa det samme til henne som til manndatteren, at hun skulde ta limen og kaste ut litt, så fløi alt det andre efter; men hun tok limen og kastet efter fuglene. Da hun skulde til å melke, var kuene så urolige at de spente og sparket, og hver gang hun hadde fått litt i kolla, slo de den overende. Fuglene sang:
