en stor gård, og der bodde en trollkjerring med datteren sin. Der gikk hun inn og spurte om hun kunde få tjeneste. «Å det kan ikke nytte,» sa trollkjerringa; «vi har hatt mange, men ingen av dem har dudd til noe.»
Men hun bad så vakkert at de endelig skulde ta henne i tjeneste. Ja, de tok henne da også, og så gav trollkjerringa henne et såld og bad henne hente vann i det. Hun syntes nok det var urimelig å hente vann i et såld; men hun gikk likevel, og da hun kom til brønnen, sang småfuglene:
«Klin i ler, |
Ja det gjorde hun, og så kunde hun bære vann i såldet nokså godt; men da hun kom hjem med vannet, og trollkjerringa fikk se såldet, sa hun: «Det har du ikke suget av ditt eget bryst!»
Så sa trollkjerringa hun skulde gå i fjøset og måke og melke; men da hun kom dit, var der en skuffe så stor og tung at hun ikke rådde med den; hun kunde ikke lette den engang. Hun visste nå slett ikke hvordan hun skulde bære sig at; men fuglene sang at hun skulde ta limeskaftet og kaste ut litt, så føk alt det andre efter. Det gjorde hun, og aldri før var det gjort, så var fjøset så rent som det var både måket og sopt. Nå skulde hun til å melke kuene; men de var så urolige, de både sparket og spente, så hun slett ikke kunde komme til å melke dem. Men så sang fuglene utenfor:
