Side:Eventyr.djvu/102

Fra Wikikilden
Hopp til navigering Hopp til søk
Denne siden er godkjent


stor, vakker ku, og juret stod så fullt og stint. «Å, vær så snild og melk mig du,» sa kua, «for jeg er så melkesprengt; drikk så mye du vil, og hell resten på klovene mine, så skal jeg hjelpe dig igjen, jeg.»

Manndatteren, hun gjorde som kua bad; bare hun tok i spenene, så sprutet melken i kolla; så drakk hun sig utørst, og resten helte hun på klovene, og kolla hengte hun på hornene igjen.

Da hun så hadde gått et stykke til på enga, møtte hun en stor saubukk, og den hadde så tykk og lang ull at den gikk og drog den efter sig, og på det ene hornet hang en stor saks. «Å, klipp mig du,» sa bukken, «for her går jeg med all denne ulla og peser, og det er så varmt at jeg er ferdig til å kvamne. Ta så mye du vil, og virr resten om halsen på mig, så skal jeg hjelpe dig igjen.» Ja hun var straks villig, og bukken la sig op i fanget hennes, og den lå så still, og hun klipte den så pent at den ikke fikk minste rispet i skinnet engang. Så tok hun så mye hun vilde av ulla, og resten virret hun om halsen på bukken.

Litt lenger frem kom hun til et epletre, og det var så fullt med epler at alle grenene var bøid mot jorden, og inne ved stammen stod det en liten stang. «Å, vær så snild og plukk eplene av mig du,» sa det, «så grenene mine kan få rettet sig, for det leiter på å stå så kroket; men slå endelig smått og vart, så du ikke slår mig fordervet; spis så mye du vil, og legg resten innved roten min, så skal jeg hjelpe dig igjen, jeg.» Ja, hun plukket dem hun kunde nå, og siden tok hun stangen og slo ned de andre forsiktig; så spiste hun sig mett, og resten la hun pent inn til roten.

Så gikk hun et langt, langt stykke, og så kom hun til