skrukker sig hjertene, smyger sig sinnene
veke, som vaiende vidjer for vindene, –
Jeg kan ikke og vil ikke tro at det er et virkelig utslag av den norske folkekarakter. Det er forbigående og det må være forbigående. Et samarbeide for å løse de store opgaver det må og det kan ikke la være å komme.
Jeg er ikke politiker og duger heller ikke til det, men fordi jeg ikke tilhører noe parti kan jeg kanskje med litt mindre partibundne øine enn mange se på det som foregår. Og jeg vil da si dere, at efter min overbevisning er det parti-politikken som er blitt en fare i Norge i dette øieblikk; den er ikke naturlig og sund lenger; den har ikke fulgt med tiden og har ikke livets rett. Parti-gjerdene er råtne! Prøv dem skal de se at de ryker ved første taket. De er stivet op med noe nymodens piggtråd for å holde partiflokkene sammen, men de vil ikke holde lenge.
Spør vi de borgerlige partier hvad det er som skiller dem, så synes det helst vanskelig å få et greit svar. Der nevnes korn-trygd, korn-monopol, jord-lov, konse sjons-lov, voldgifts-lov, og hvad de alle heter. Det Kan godt hende at disse lover kan være viktige. Men kan noen ærlig politikker si at noen av disse sakene er så store, så avgjørende og betegner så viktige prin sipp-forskjeller at de berettiger parti-skillet? Jeg tror ikke det er mulig.
Voldgifts-loven er jo venstres. Jeg er ikke så sikker på at venstre er så svært begeistret over den loven nu. Men mot dem stod på den ene siden høire, på den andre socialister og kommunister, så noe svært
