kostbare eksperimenter, det være sig av samfundsforbedrende, social art, opdragelse, skoleunder visning, bygning av kostbare jernbaner, og slikt mere. La det være så bra det være vil, men den ting er sikker, at et folk som ikke har sine finanser iorden, som ikke først og fremst kan klare helt ut sine forpliktelser, kommer til slutt i elendigheten, og med samfundsforbedringene og alt det annet går det bare den bakvendte veien.
Dette er så selvsagt, at det skulde ikke trenge nærmere påvisning, historien gir jo ellers nok av avskrekkende eksempler på hvordan det går hvis en ikke tar rev i seilene i tide. Det skal synes naturlig at hver kvinne og mann i dette land, som ikke er rent lettsindige barn, måtte se og forstå det jeg her har sagt, og at det derfor måtte være lett å samle dem under én fane om denne ene viktige opgaven, for å redde folk og land, når vi bare for alvor forsøker å gjøre det. Men hvad ser vi? Folket splittet i mange politiske partier, som trekker i hver sin retning. Der er høire og venstre og frisinnede, der er bondeparti og avholdsfolk og arbeiderparti, socialister og kommunister og moskvamenn. De er vel alle bra nordmenn, må vi tro, de vil vel alle fremme landets og folkets fremtid hvis vi spør dem, men de trekker i hver sin retning, hver til fordel først for sig og sitt parti; og de er bare enige om en eneste ting, og det er at de ikke vil være enige. En står og ser med forundring efter dem der de farer frem, og med vemod må en minnes Ibsens bitre ord:
Går til sin gjerning de norske menn
viljeløst, vimrende, vet ei hvorhen;
