ferden nord i Ishavet: Under for store byrder tørner statsskibet, det lemlestes og vi blir strødd utover og splittet, noen mot øst, noen mot vest, mens andre går mot syd efter hjelp mens noen blir liggende i soveposene der de kom ned, uten å røre på sig — og vårt folk, som det folk det er idag har lidt et uoprettelig tap i kampen for livets rett.
Dette kan synes hårde ord; men hvis vi med ærlig alvor vil se på stillingen slik som den er, så vil vi sanne at de ikke er for hårde; det er ikke opløf tende det syn som møter øiet. Vi er i et stygt farvann, mine kjære venner. Båene bryter jo like forut og vi styrer lukt på dem. Det er sannelig i siste liten nu å legge roret om. Hele folket tynges under gjeld og skatter. Mange kommuner er så gjeldbundne at det truer med fullstendig ruin. Staten skylder så meget at bare rentene av gjelden er mest like meget som hele statsbudgettet var før i tiden. Men ennu er intet alvorlig forsøk blitt gjort på virkelig å minske den. Den har steget for hvert år like til det siste. Næringslivet, som skal skaffe midler til å gjøre det bedre, i landet, blir lammet av økende skatter. Og enda verre — mistrøstigheten brer sig og tilliten til fremtiden er for en stor del rokket. Når vi så under alt dette driver med streiker og andre kostbare eksperimenter, skal det ikke gjøre sakene bedre. Det er sannelig på tide at vårt folk — hver kvinne og mann — våkner op og ser stillingen som den er: hele folket må samle sig om den ene store opgave, som nu først og fremst er den viktigste av alle, å bringe vår husholdning i orden. Og det må gjøres før vi går videre til nye opgaver, til nye
