internasjonalister, det være kommunist eller borger. Alle sammen er vi norske i bunnen, og og vi vet det jo, at hvis det virkelig trenges, ofrer vi vårt dyreste for dette landets, dette folkets fremtid.
Så er det nu engang; det kan bare ofte være så vanskelig å få alle til å se hvad som står på spill. To ganger i dette århundre har vårt folk vær t oppe i alvorlige kriser, da påkjenningen var så sterk at det mest gjaldt selve folkets fremtid. Den ene gangen var i 1905. Da gjaldt det, som jeg alt har sagt, vår fulle politiske selvstendighet; men da var det en samlet, målbevisst vilje i hele landet, det var begeistring og offervilje, det var menn med klarsyn og rådsnar besluttsomhet ved roret, som hele folket vilde følge gjennem alle ventede vanskeligheter, og de styrte stats skibet gjennem brenningene inn i tryggere seilled.
Den annen krise i dette århundre gjennemlever vi nu, og den er sannelig ikke mindre alvorlig. Også nu gjelder det vårt folks og vårt lands selvstendighet, ikke den politiske men den økonomiske selvstendighet, og det kan hende at for et folks liv er den i lengden like viktig som den annen. Det er en alvorlig prøvetid det norske folk gjennemlever nu, og det gjelder om vi vil vise oss vanskelighetene voksne, om vi vil forstå nødvendigheten av å anstrenge våre krefter til det ytterste for å over vinne dem. Kan vi ikke enes og samarbeide under en målbevisst ledelse, med en fast vilje for dette, kan vi ikke bli enige om å opgi våre særinteresser, våre særkrav og kjepphester og bringe de ofre hver og en av oss, som må bringes — ja da kan det gå med oss som det gikk med Italia-
