Men to ganger, da det virkelig gjaldt, da var hele Norges folk enig. Den ene gangen var i 1814, da stormaktene nede i Kiel forsøkte å trampe ned Norges selvbestemmelses-rett. Da møttes sendemenn fra hele landet på Eidsvoll, og tross nød og harde tider stod folket sammen om å verge vår frihet og vår rett til selv å råde landets skjebne.
Den annen gang var i 1905. Da gjaldt det igjen vår politiske selvbestemmelses-rett og vår fulle uav hengighet; igjen stod hele det norske folk samlet i én vilje, og vi berget vår rett. Det er så underlig med det, når det virkelig røyner på så alle må se faren, da bryter følelsen for land og folk gjennem all parti-blindheten, da blir vi ett folk, samlet for Norges fremtid. Se, fedrelands-kjærligheten kommer nu ingen av oss forbi; den hører med til det mest oprinnelige i oss, og den bærer folket frelst over skjærene som truer dets liv.
Kom du seilende over havet — kan hende efter års fravær — og så Norges blå fjell stige over synsranden? Kunde du verge dig for at det kom noe op i halsen, som du ikke kunde forklare? Eller du kommer over havet om natten; du står og ser og ser — så glimter et blink gjennem mørket langt der forut — det første norske fyr! Hvad er det som gjør at dette fyret er skjønnere enn alle du har sett i verden? Jo, bak det ligger ditt land, ligger alt det som har formet dig og ditt liv, og gitt det sitt innhold. — Å nei, kjærligheten til bostavnen, til hjemlandet, til vårt eget folk kommer vi aldri forbi, den gror sterkere jo eldre vi blir; den er i oss alle, det være sig nasjonalister eller
