Stort sett må det imidlertid sies å herske full tilfredshet
i De forente stater med resultatene av de nye strenge
lovbestemmelser. Den misnøie som er kommet til orde, har ikke
gjeldt prinsippene i lovgivningen men utelukkende den tildels
nokså konduiteløse måte enkelte av de underordnede
innvandringsmyndigheter har optrådt på. Der har heller ikke
vært vakt nogen mosjon om ophevelse av prinsippene i den nu
gjeldende immigrasjonslovgivning, og det er all grunn til å
anta at disse vil bli oprettholdt i de kommende årtier.
De spørsmål det her gjelder er imidlertid i egentlig forstand av internasjonal art. De har derfor i de senere år gang på gang vært tatt op til behandling på internasjonale kongresser, og ikke bare på møter sammenkalt av rasehygieniske organisasjoner, men også ved andre fagkongresser. Således blev immigrasjonsproblemene behandlet så vel på arbeidskonferansen i Washington 1919 som på Genferkonferansen 1922 i arbeidsbyrået. Den mest inngående drøftelse fikk dog problemene på den store inn- og utvandringskongress i Rom 1924 hvor der var fremmøtt representanter for 59 stater, samt for nasjonenes liga, det internasjonale landbruksinstitutt og arbeidsbyrået i Genf.
Det fremgikk med all ønskelig tydelighet av de uttalelser som fremkom på disse kongresser, at spørsmålet om nye immigrasjonslover basert på prinsippet om kvalitativ kontroll nu blir drøftet i en rekke av de europeiske land og at lover i den retning i nær fremtid kan ventes i flere stater.
Enkelte vil kanskje hevde at vårt land ikke burde stå i ubetinget første rekke hvor det gjaldt gjennomføringen av en slik lovgivning. Norge ligger jo nemlig forholdsvis perifert i Europa og har sammenlignet med de fleste land i verdensdelen en rasemessig meget ensartet befolkning. Innvandringen til Norge har dessuten aldri vært særlig stor, og de vanskelige økonomiske forhold her hjemme i denne tid med den store arbeidsløshet synes ikke å skulde gjøre det særlig fristende for utlendinger å komme hit til landet for å søke varig erhverv her.
