var derfor som ovenfor nevnt et heldig utvalg av mennesker som i de første årtier av det 19. århundre kom inn til Statene, det var energiske individer med evne og vilje til å slå sig frem i livet, til å forsørge sig selv og til å utnytte de produktive muligheter i det nye land. Mot slutten av forrige århundre begynte imidlertid de store dampskibslinjer å iverksette sin agitasjon for å hverve immigranter. For de agenter som linjene benyttet, spilte kvaliteten av de individer de tegnet som passasjerer naturligvis ingen rolle. Dette benyttet europeerne sig av. Det har vært sagt at de europeiske regjeringer benyttet anledningen til å få øst utover det rike eg gjestfrie Amerika innholdet av sine fengsler og asyler. Den nye immigrasjon bragte derfor inn til De forente stater et voksende antall svake, nedbrutte og åndelig forkrøblede av alle raser, trukket frem fra de laveste befolkningsslag ved Middelhavsbekkenet og Balkanhalvøen, sammen med havarerte eksistenser fra Østeuropas ghettoer. En av de mest kjente forkjempere for Amerikas befolkningsmessige renessanse, Madison Grant, sier: «Våre fengsler, sinnsykeasyler og herberger er opfylt av dette vrakgods, og hele tonen i Amerikas liv, socialt, politisk og moralsk er blitt lav og vulgær av den.»
Det er de nord-amerikanske rasebiologer og rasehygienikere som har tatt op arbeidet for å stanse flommen av lavverdige innvandrere. Og det første skritt blev gjort i 1917. Nord-amerikanerne er imidlertid ikke blitt stående ved prinsippene fra loven av 1917. I de nærmeste år efterpå kom spørsmålet om en begrensning av innvandrertallet stadig mere frem i diskusjonen, og i 1921 blev der gjennemført en såkalt kvotalov, hvor grunnsetningene om en kvantitativ begrensning av immigrantene og et kvalitativt utvalg av dem blev satt i forbindelse med hverandre. Dette blev opnådd ved bestemmelser om en prosentvis begrensning av innvandrertallet, basert på folketellingen i et år som ennu viser en forholdsvis sterk tilgang av nordiske raseelementer. I 1923 blev kvotalovgivningen skjerpet, og kontrollen med innvandringen har senere vært drevet på en forholdsvis hårdhendt måte som gang på gang har gitt anledning til kritikk. Kanskje også berettiget kritikk.
