ledes ikke denne eller hin politiske forandring kunde være til nytte for dem, men bare en forandring av de materielle livsforhold, de økonomiske forhold. Men med forandring av de materielle livsforhold forstår denne socialisme ingenlunde avskaffelsen av de borgerlige produksjonsforhold som bare er mulig ad revolusjonens vei, men administrative forbedringer som går for sig på disse produksjonsforholds grunn og altså ikke gjør nogen forandring i forholdet mellem kapital og lønsarbeide, men i bedste fall forminsker bourgeoisiets administrasjonsomkostninger og forenkler deres statshusholdning.
En form som helt dekker innholdet får denne socialisme først når den blir til den rene talefigur.
Frihandel!, i arbeiderklassens interesse; beskyttelsestold! i arbeiderklassens interesse; cellefengsler! i arbeiderklassens interesse; det er bourgeoisisocialismen sidste, dens eneste alvorlig mente ord.
Bourgeoisiets socialisme består nettop i den påstand at bourgeoisiet er bourgeoisi – i arbeiderklassens interesse.
Vi taler ikke her om den litteratur som i alle store moderne revolusjoner talte proletariatets sak. (Baboeufs skrifter o. fl.).
Proletariatets første forsøk, i en sterkt beveget tid, i en periode da det feudale samfund sank i grus,direkte å sette sin klasseinteresse igjennem strandet nødvendigvis, fordi proletariatet dengang ennu var i sin barndom, og fordi det manglet de materielle betingelser
