En del av socialisterne ønsker å avhjelpe de sociale misforhold for å sikre det borgerlige samfunds beståen.
Til dem hører nasjonaløkonomer, filantroper, humanister, folk som vilforbedre arbeiderklassensstilling, veldedighetsorganisatorer, dyrebeskyttelsesvenner, avholdsfolk, vinkelreformatorer av den mest brogede art. Og også til hele systemer er denne bourgeoissocialisme blit utarbeidet.
Som eksempel anfører vi Proudhons Philosophie de la Misére[1].
Det socialistiske bourgeoisi vil det moderne samfunds livsvilkår uten de kamper og farer som nødvendig følger av dem. Det vil det bestående samfund med fradrag av dets revolusjonerende og opløsende elementer. Det vil bourgeoisiet uten proletariatet. Bourgeoisiet ser den verden hvor det selv hersker, ganske naturlig som den bedste verden. Bourgeoisisocialismen utarbeider denne trøstende forestilling til halve eller hele systemer. Når det opfordrer proletariatet til å være med å gjøre disse systemer til virkelighet og gå inn i det nye Jerusalem, så forlanger det igrunnen bare at det skal bli stående i det nuværende samfund, men opgi sine hatske meninger om det.
En annen mindre systematisk, men mere praktisk form for socialismen søkte å gi arbeiderklassen avsmak
på enhver revolusjonær bevegelse ved å vise hvor-
- ↑ Elendighetens filosofi.
