Proletarens arbeide har ved maskinernes utbredelse og ved arbeidsdelingen mistet all selvstendig karakter og dermed all interesse for arbeideren. Han blir et rett og slett tilbehør til maskinen som man bare forlanger det enkleste, ensformigste, det mest lettlærte handgrep av. De omkostninger arbeideren volder, innskrenker sig derfor til næsten bare de levnetsmidler han trenger til sit underhold og til forplantning av sin rase. Men prisen på en vare, altså også på arbeidet, er lik dens produksjonsomkostninger. I samme grad som ulystfølelsen ved arbeidet tar til, tar derfor lønnen av. Ja ennu mer, jo mere maskineri og arbeidsdeling tar til, jo mer arbeide blir det å utføre, og derfor må enten arbeidstiden forlenges, eller der må kreves mere arbeide i en given tid, eller maskinernes fart må økes o. s. v.
Den moderne industri har forvandlet den patriarkalske mesters lille verksted til den industrielle kapitalists store fabrikk. Masser av arbeidere stuet sammen i fabrikken blir organisert på soldatervis. Som menige industrisoldater blir de stillet under opsikt av en hel stab av underofficerer og officerer. De er ikke bare trælle i bourgeoisistaten, trælle for bourgeoisiklassen; men hver dag og time er de trælbundet av maskinen, av opsynsmannen og ikke minst av de enkelte kapitalister selv. Dette despoti er så smålig, så avskylig, så harmelig, fordi det så åpent forkynner vinning som sit formål.
Jo mindre arbeidet krever dyktighet og fysisk kraft, d. v. s. jo mere den moderne industri utvikler sig, desto mer fortrenges mannsarbeide av kvinne- og barnearbeide. Forskjell i kjønn og alder har ingen
