tiske ordning, ligger mer og mer under for kjempefarmernes konkurranse, mens det samtidig i industriegnene for første gang danner sig et talrikt proletariat og en fabelaktig koncentrasjon av kapitalerne.
Lad os se på Rusland. Under revolusjonen i 1848–49 var det ikke bare fyrsterne, men også det europeiske bourgeoisi som i en russisk intervensjon så den eneste redning fra det proletariat som nettop da begynte å bli sig sin makt bevisst. De utropte zaren til fører for den europeiske reaksjon. Nu sitter han i Gatschina som revolusjonens krigsfange, og Rusland er fortroppen for den revolusjonære bevegelse i Europa.
Det var det kommunistiske manifests opgave å proklamere at den nuværende borgerlige eiendom uundgåelig vil komme til å gå under. Men i Rusland finner man ved siden av kapitalismen som er i jagende utvikling, og de første tegn til en borgerlig eiendom den største halvpart av jorden i bøndernes felleseie.
Spørsmålet blir altså: Kan den russiske bondekommune, som riktignok betegner den oprindelige felleseie til jord i en meget opløst form, kan denne umiddelbart gå over til en høiere kommunistisk form for grunneiendom, eller må den først gjennemgå den samme opløsningsprocess som vi ser i den historiske utvikling i Vesten?
Det eneste svar som på dette tidspunkt er mulig å gi, er dette: Hvis den russiske revolusjon blir signalet til en arbeiderrevolusjon i Vesten, slik at begge to utfyller hinanden, da kan det nuværende
