begynnelsen av sekstiårene i «Kolokols» trykkeri. Dengang var en russisk utgave av dette skrift som var beregnet paa Vesteuropa, nærmest en litterær kuriositet. Nu er det imidlertid anderledes. Hvor lite den proletariske bevegelses omfang var på den tid da det kommunistiske manifest første gang blev offentliggjort (januar 1848), viser bedst det siste kapitel: «Kommunisternes stilling til de forskjellige opposisjonelle partier». Her mangler fremfor alt Rusland og de Forenede stater. Det var på den tid Rusland var den siste store reserve for det europeiske bakstrev, og det var dengang utvandringen til de Forenede stater suget til sig overskuddet av krefter hos det europeiske proletariat. Begge disse land forsynte Europa med råstoff og tjente samtidig som avsetningsmarked for dets industriprodukter. Begge var altså hver på sin måte støtter for den europeiske samfundsorden.
Hvor helt anderledes er ikke dette nu! Nettop den europeiske utvandring har muliggjort den kolossale utvikling av det nordamerikanske jordbruk, som ved sin konkurranse ryster såvel den store som den lille jordeiendom i Europa i sine sammenføininger. Den har tillike gjort det mulig for de Forenede stater å begynne utbytningen av sine rikholdige industrielle hjelpekilder og det med en slik energi og i en sån målestokk at dette på kort tid må komme til å gjøre ende på Vesteuropas industrielle monopol. Og begge disse omstendigheter virker også tilbake på Amerika i revolusjonær retning. Den lille og den middelstore grunneiendom som drives av eierne selv, grunnlaget for Amerikas poli-
