brændende øine puffet dem tilside og uten omsvøp grep dynamitens tøiler.
Nu blæste man til alvorlig kamp mot denne horde av dynamitarder. Og det nye forsvarsforbund hadde en hemmelig klausul om de linjer, som skulde følges, for at befri Skandinavien for de anarkistiske ulvehyl, som skingret ut over landene . . .
Jo — det var en stor dag for Norden og Norges hovedstad. Kong Gustaf, kong Christian og kong Haakon skulde i det blaa værelse paa Kristiania slot underskrive det dokument, som sikret fred og forlik i de nordiske lande.
Sveriges og Danmarks konge stevnet nu opover fjorden paa hver sit slagskib, med en æresvagt av norske krydsere. Kanonerne paa Oscarsborg tordnede sin fredelige hilsen og i festlighetens røk og damp gled den store eskadre op igjennem Degerudsundet med otte knobs fart . . .
I samme øieblik trak politimesteren i Kristiania sine hansker paa sig. Han var litt blekere end sedvanlig, men det kraftige og markerte ansigt hadde ikke mistet sit præg av fortættet ro og energi. Politiinspektøren og opdagelseschefen stod med uniformshuerne i haanden, beredt til at gaa . . .
—Saa tør jeg da haape, sa politimesteren dæmpet, at vi har gjort, hvad gjøres kan, for at værne majestæterne mot attentater . . . Alle vore
