Side:De Knyttede Næver (1911).djvu/53

Fra Wikikilden
Denne siden er korrekturlest
49

en litt abnorm følelse av sit eget værd. Han følte sig som en liten Napoleon i sin verden, og var det kanske ogsaa. Jeg husker specielt at han hadde en overdreven foragt for sine konkurrenter. Han følte sig som et overmenneske . . . Jeg spekulerte ofte paa, om ikke der var noget galt fat med hans hjerne. En aften var jeg hos ham. Han snakket og lo som ellers, — spøkefuld, vittig og underholdende. Men da iagttok jeg for første gang denne eiendommelige utvidelse av pupillerne, som jeg nu ser hos Dem. Det er slikt som man kun finder hos jagede, anskutte rovdyr — De undskylder sammenligningen. Dette er jo vor videnskap — ikke sandt? . . .

— Og hvorledes gik det forretningsmanden? spurte Fjeld med en næsten umerkelig dirren i stemmen.

— Dagen efter spilte han fallit — den største som nogensinde har fundet sted her i landet, sa professoren. Da forstod jeg det hele. Den ulykkelige mand holdt paa at forbrænde av spændingens feber. Han stod paa den sidste avsats . . . Men med Dem er det en anden sak, dr. Fjeld. Jeg kjender Dem — Deres rolige og trygge livsvaner og jevne, stø karakter. Ellers vilde jeg jo ikke være indiskret forstaar De. Sig mig som til Deres ven og læge — hvad feiler Dem? Kan jeg hjælpe saa gjør jeg det . . .

Fjeld nølte med svaret. Gjennem cigartaaken saa han i den anden ende av salen en hvit skikkelse imellem en gruppe av unge studenter. Han smilte bittert.

— Kjære hr. professor, sa han alvorlig. De har som altid ret. Spændingen har bestandig været mit liv. Den har været ledetraaden til alle mine handlinger. Den har git mig styrke, kraft og hensynsløshet. Den har skjænket mig glæde og følelsen av eget værd. Men nu er spændingen blit en grib, som hakker i min lever.

Professoren hadde fulgt hans blik over salen. Og han saa, hvorledes lille Katarina Sarows blaa øine ret4 — De knyttede næver.