Side:De Knyttede Næver (1911).djvu/52

Fra Wikikilden
Denne siden er korrekturlest
48

forbruktes flere tons av vegtige adjektiver, der blev sunget en mangfoldighet av velklingende slette vers, — der blev spist, der blev drukket og kurtisert.

Og nu var man ved cigaren. Byens mænd hadde sin ensomhets hellige stund og nød den store „Bock“ med frydefuld andagt. En god cigar efter en bedre middag er jo hjernens høitid, — den forædler ganens og mavens materialisme og skjænker selv den fattigste tænker et øieblik av meditationens majestæt.

Ved en av marmorsøilerne stod professoren i kirurgi sammen med dr. Jonas Fjeld og tiet som mænd, mens havannacigarens blaa skygger strøk forbi deres ansigter. Fjeld var blek og hans øine hadde en egen fosforagtig glans.

— De ser daarlig ut, sa professoren efter en lang pause. Jeg har længe staat og set paa Deres øine — der er noget iveien med pupillerne.

Fjeld for sammen.

— Jeg har ligget tilsengs etpar uker. Et risp av en kniv i laaret — ufarligt, men med stort blodtap. Et rent uheld . . . jeg trodde professoren hadde hørt . . .

— Det har jeg, sa professoren venlig. Men det er ikke det. Jeg kan nok se, at De endnu ikke er helt restituert. Deres hjerte er formodentlig svakt efter blodtapningen, men de symptomer kjender vi jo godt nok. Det er øinene, jeg ikke forstaar. En slik utvidelse av pupillerne er et særsyn. Og jeg gaar ut fra, at De ikke har nogen speciel trang til at bruke belladonna som mange av de smukke damer her i salen?

Fjeld rystet smilende paa hodet.

— Nei selvfølgelig, vedblev professoren. Men jeg har engang før set en saa voldsom utvidelse av pupillerne. Det var hos en av byens forretningsmænd. Han levde paa randen av ruin, — under tryk av en uhyre spænding. Hans nerver var tilsynelatende i orden. Hans væsen var rolig og avmaalt. Dog hadde han