Side:Christian Frederiks Dagbok.djvu/263

Fra Wikikilden
Denne siden er korrekturlest
254
CHRISTIAN FREDERIKS DAGBOK 1814

fremdeles kanske vilde støtte Norge; det var altid omkvædet, at dette vilde føre os op i en ny krig med Rusland.

Han fortalte mig ogsaa, at den svenske kronprins, som av Ruslands keiser blev støttet i alt hvad han ønsket sig, allerede hadde git Benningsens hær befaling til at rykke frem i Jylland for at angripe Norge, eller, rettere sagt, for at dele Danmark, noget som syntes at være besluttet. „Og det vil De finde Dem i?“ sa jeg til ham. „Ja, saalænge disse forholdsregler kræves som følge av Norges motstand“. „Men De ser altsaa“, sa jeg ham, „at Sverige slet ikke vil ha fred, noget som ikke er til at ta feil av“. Dette, og — som jeg alt har sagt til de andre utsendinger — den svenske konges kundgjørelser, hans erklæring om at riksforsamlingen paa Eidsvold er ulovlig og endelig angrepet paa Hvaløerne som har fundet sted den 27de, viser det ogsaa. —

Likevel fandt disse herrer idag, at Sverige var gaat ærlig frem, og at mine forslag til vaabenstilstand var uantagelige — i den grad var de blit paavirket i Sverige. —

De talte alle om Sveriges umaadelige rustninger og sa, at jeg maatte ha daarligere omgivelser end jeg fortjente, da kronprinsen blandt andet visste alt det som utsendingerne hadde talt med mig om ved deres første mottagelse, hvor bare statsraadet var tilstede. —


Den 28de utferdiget jeg efter deres avreise en kundgjørelse til folket; her sa jeg hvorfor jeg hadde maattet avslaa de forslag som var gjort til grundlag for vaabenhvilen, og at krigen, som alt var aapnet av svenskerne, blev uundgaalig, at jeg stolte paa det, og at det gjaldt at verge Norges selvstændighet et cetera.


Den 29de utferdiget jeg en kundgjørelse til tropperne av samme indhold. —


Der var gjort angrep paa Hvaløerne den 27de, efterat storadmiral Puke den 26de hadde opfordret den norske flaate til at overgi sig; noget som kommandør Fasting naturligvis hadde negtet. Ifølge min befaling om paa ingen maate at ofre flaaten mot en altfor sterk fiende, besluttet kommandørkapteinen, som om kvelden den 26de hadde set hele den fiendtlige styrke paa[1]      liggende i slagorden, at opgi sin stil-

  1. Tallet er ikke tilføiet i originalen.