dem av til bruk for den paatænkte utgivelse. Utbyttet av deres omhyggelige flid er de ca. 40 hefter paa tilsammen henved 4000 prægtig skrevne store kvartsider som nu opbevares paa vort universitetsbibliotek indbundet i 11 bind. Det ser ut som mester og lærling vilde kappes i at skrive sirlig; av selve haandskriften kan man læse sig til den andagt hvormed de utførte sit hverv i nationens tjeneste. Stortinget hadde bevilget 6000 kr. — for den tid en sum som veide paa budgettet, og som derfor viser forstaaelse av sakens betydning — og videnskapsselskapet i Trondhjem skjøt til adskillig over halvdelen saa meget. Det gjaldt at kundgjøre for folket selv og for verden hvad Norge engang hadde eiet av kulturevne; netop paa lovgivningens omraade var jo denne lagt for dagen i sin fulde glans. Og baade i Danmark og i Sverige var det tilsvarende kildestof allerede irettelagt; Kolderup-Rosenvinge og Schlyter hadde trykt bind paa bind av sine fædrelands gamle love. I Tyskland var man endog alt i gang med den videnskabelige utnyttelse av teksterne.
Paa to aar var Keyser og Munch færdige med at ransake og skrive av alle de norske lovbøker fra middelalderen, som fra Kristian Kvarts tider var samlet i tvillingrikernes fælles kongelige bibliotek og i Arne Magnussons haandskriftssamling. Munch nyttet tillike leiligheten til at gjennemgaa den store samling av gamle norske skindbrever og de geistlige jordebøker som hin lærde islænding i Holbergs dage hadde laant ut av norske bispearkiver, og som det danske styre for hans legat hadde beholdt i sit verge; en del fik han ogsaa skrevet av.
Ved paasketider 1837 drog Keyser og Munch over Sundet for at fortsætte sit arbeide med de ovbøker som i sin tid var havnet i Sverige. For
