Side:Brandt - Forelæsninger over den norske Retshistorie 2.djvu/47

Denne siden er korrekturlest

Øvrige altsaa i samme Forhold nedsattes^[1]. Samme Regel synes at have gjældt om uagtsom Legemsbeskadigelse. – Efter F. L. IV. 26–28 skulde den uagtsomme Drabsmand forlade Landet inden 5 Nætters Frist om Sommeren og halv Maaneds om Vinteren, men beholde alt sit Gods. Denne Landflygtighed, – der vistnok lige saa meget tilsigtede den uagtsomme Drabsmands egen sikkerhed som at skaane den Dræbtes Efterladte for hans Nærværelse, der hos dem maatte vække smertelige Erindringer^[2], – har neppe gjældt udenfor Drabstilfælde. Uagtsom Legemsbeskadigelse synes, i Lighed med Legemsbeskadigelse tilføjet i Vanvid, at have medført Saarbod og Lægeløn. – Den, som forsætlig kastede efter En, men imod sin Vilje rammede en Anden (gassa-glœpr), skulde efter G. L. 205 alene bøde 6 Ører til den Rammede. Udfordrede Nogen en Anden til Tvekamp eller til Ryggetag (bjarneggjan), kunde han efter G. L. 216 ingen Bod kræve for den Skade, han muligens fik. – M. L. IV. 13^[3] foreskriver ligeledes, at Kongen ikke tilkommer Bøder for Vaadesværk. Med Hensyn til den private Bod skulde der navnlig tages Hensyn til, om Gjerningen var foretagen i et nyttigt Øjemed eller ganske

↑ G. L. 173: Nú draga menn skip upp eða út ok verðr maðr at hlunnroði, þá skulu þeir gjalda hann gjøldum aptr, en konungr á ekki á því. Nú bera menn skipviðu eða draga langviðu, ok fær einn bana af, gjaldi hann gjøldum fullum aptr, því minna, at hann var sjálfr at; en ekki á konungr á því. – 174: Sitja menn á vøztum ok hafa váð fyrir borði; nú sigla menn á þá, þá skulu þeir gjalda þá gjøldum aptr, ef nøkkurr fær bana af; ekki á konungr á því. En ef þeir hafa eigi váð fyrir borði, ok róa þeir fyrir stafn mønnum, þá eru þeir hálfir banar sínir; þá skal gjalda aptr hálfum gjøldum; ekki á konungr á því.
↑ Jfr. v. Amira S. 114 jfr. 89–90. Forf.s Opfatning af Landflygtigheden i dette Tilfælde som en Art formildet útlegð lader sig neppe forsvare; den útlegð, som de cit. Lovsteder foreskriver for det Tilfælde, at Gjerningsmanden ikke forlader Landet, bør neppe forstaaes anderledes end som et Tilkjendegivende om, at han ikke maa vænte nogen Beskyttelse mod den Dræbtes Families Hævn.
↑ Váðaverk eru með skynsemd greinandi, med hverjum hætti er þau kunnu til falla; því at í øllum støðum þeim, sem menn skulu sér til þarfinda vinna, ok með mønnum til hagligra hluta lið at veita, þá eru þessi váðaverk meir virðandi en hin, er engi nauðsyn dregr til, nema gáleysi ok mikit skamsýni.

[1] G. L. 173: Nú draga menn skip upp eða út ok verðr maðr at hlunnroði, þá skulu þeir gjalda hann gjøldum aptr, en konungr á ekki á því. Nú bera menn skipviðu eða draga langviðu, ok fær einn bana af, gjaldi hann gjøldum fullum aptr, því minna, at hann var sjálfr at; en ekki á konungr á því. – 174: Sitja menn á vøztum ok hafa váð fyrir borði; nú sigla menn á þá, þá skulu þeir gjalda þá gjøldum aptr, ef nøkkurr fær bana af; ekki á konungr á því. En ef þeir hafa eigi váð fyrir borði, ok róa þeir fyrir stafn mønnum, þá eru þeir hálfir banar sínir; þá skal gjalda aptr hálfum gjøldum; ekki á konungr á því.

[2] Jfr. v. Amira S. 114 jfr. 89–90. Forf.s Opfatning af Landflygtigheden i dette Tilfælde som en Art formildet útlegð lader sig neppe forsvare; den útlegð, som de cit. Lovsteder foreskriver for det Tilfælde, at Gjerningsmanden ikke forlader Landet, bør neppe forstaaes anderledes end som et Tilkjendegivende om, at han ikke maa vænte nogen Beskyttelse mod den Dræbtes Families Hævn.

[3] Váðaverk eru með skynsemd greinandi, med hverjum hætti er þau kunnu til falla; því at í øllum støðum þeim, sem menn skulu sér til þarfinda vinna, ok með mønnum til hagligra hluta lið at veita, þá eru þessi váðaverk meir virðandi en hin, er engi nauðsyn dregr til, nema gáleysi ok mikit skamsýni.

[1]

[2]

[3]