Side:Brandt - Forelæsninger over den norske Retshistorie 1.djvu/161

Fra Wikikilden
Hopp til navigering Hopp til søk
Denne siden er korrekturlest


til Mandebodens oppebørsel og Udredelse var undergivne i Forhold til Ægtefødte, kunde afhjælpes ved den saakaldte Ætledning eller Arvledning (at leiða í ætt leiða til arfs), se G. L. 58[1], F. L. IX. 1 og 21 jfr. III. 13 og VIII. 1; M. L, V. 8, Chr. IV. L. ibid.: jfr. Dom af 28 Marts 1318 (gl. L. 111. S. 128 fgg.). – Ved Ætledning var det vistnok den oprindelige Mening, et den Ætledede skulde i alle Henseender anvises Plads som ægtefødt Medlem af Ætten; den var saaledes ingen egentlig Adoption eller Antagelse i Barns Sted; heller ikke svarede den ganske til de danske Loves Lysning i Kuld og Kjøn; skjønt den berører begge disse Institutioner. Efter de ældre Love, hvor den ligefrem betegnes som en Maade «at forbedre sit Barns Stilling paa», og hvor dens Virkning beskrives at være den, at den Ætledede skal komme i samme Stilling, «som om hans Moder havde været lovlig ægtegift», er den nærmest en Legitimation. Chr. IV. Lov derimod, som har forandret sin Kilde og bestemmer, «at Enhver maa ætlede, hvem ham godt synes, som er ærlig og ægtefød, og gjøre den til sin Arving, som han vil», –

  1. Nú má maðr bœta ráð sonar síns ef hann vill, ok leiða hann í ætt, ef sá játtir, er arfi er næstr. … Sá skal óðrli játa, er óðal á með þeim. Þá skal hann gera þriggja sálda øl horðskra mæla, ok høggva við uxa þrítíðung ok flá af fit af fremra fœti hœgra megin, ok gera af skó ok setja við skapker. Sá skal fyrst í skó stíga er mann leiðir í ætt, en þá hinn sjálfr er í ætt er leiddr, en þá hinn er arfi játti, en þá hinn er óðrlum játti, en þá þeir frændr. … Nú skal hann svá mæla, at ek leiði þenna mann til fjár þess er ek gef hánum, ok til gjalds ok til gjafar, ok til sess ok til sætis, ok til bóta ok til bauga, ok til alls réttar, svá sem móðir hans væri mundi keypt. Nú má leiða bróðir ok systir bróður í ætt við sik, ok føðurbróðir bróðurson. Nú skal svá leiða hornung ok hrísung í ætt við sik sem son þýborinn. Svá megu fleiri frændr í ætt leiða ok til arfs gera, sem nú hefi ek talt, ef sá játtar, er arfi er næstr. Þann mann má ok leiða í ætt, ef faðir gefr frelsi fyrr en hann hafi nætr 15 hinar helgu; þá skulu þeir allir játa, er í erfðum eru við hann. Nú skal hann þat hafa allt, er hann er til leiddr, meðan þeir lifa, er í skó stigu við hann; þá skal hann taka, síðan þeir eru dauðir, bæði arf ok óðal. Nú skal maðr lýsa ættleiðing sinni á hverjum 20 vetrum til hann tekr arf; þá skal arfr bera hánum vitni um aldr ok um æfi síðan.