Side:Bjørnson - Arne.djvu/39

Fra Wikikilden
Denne siden er korrekturlest
38

for sig og våknede. Men det første han så efter, var faderen, om han også ennu lå trygt.

Og da han så det, og mintes tilgagns, rigtigt tilgagns, at nu var hån død, blev gutten så glad, at han rejste sig som til et nytt liv!

Moderen havde slukket, og holdt na på at stelle om den døde; hun redte opp i sængen: „tak i fader din, du som er sterk, og hjælp mig at han kann ligge vakkert.“ Og de tok i og lagde ham; hun lukkede hans øjne og munn, strakte ham og foldede atter hans hender.

De stod da begge og så på ham. Det var litt over midnatt, og de skulde nu vere der med ham, til dagen kom. Arne gikk hen og gjorde stor ild på gruven, moderen satte sig ved den. Og som hun nu sat der, rant det henne i hug, hvor mangen ond dag hun havde havt med Nils, og de takkede hun Gud for hvad han havde gjort. „Men jeg har rett havt nogle gode også,“ sagde hun en stund efter.

Arne satte sig likeover henne. Moderen begynte igen: „så var det slik ende, det skulde take! har han ikke levet som han burde, så har han rett også fått lide derfor.“ Hun så dit bort. „Men nu vil vel Vorherre, at jeg skal få litt løn for alt det, jeg har gått igennem med ham. — Arne, du må hugse, det er for din skyld jeg har tålt altsammen.“ Gutten tok også på at gråte. „Derfor må du heller aldrig forlate mig,“ hulkede hun; „du