Side:Bjørnson - Arne.djvu/151

Fra Wikikilden
Denne siden er korrekturlest
150

se noget vakkert. Der lå en spenne, bred som til et livbånd, det var det første Eli så, dernæst så hun et par sammenbundne ringer av gull, og hun så en salmebok i fløjel med sølvspenner, men da så hun ikke mere, for hun havde sett innprikket på salmebokens sølv med fin skrivt: „Eli Bårdsdatter Bøen“ — — Moderen vilde, hun skulde se ned, fikk ikke svar, men så tåre på tåre at trille ned på silketøjet og drage sig utover. Da lagde moderen ned sylgjen, som hun holdt, lukkede leddiken til, vendte sig, og tok Eli inn til sig. Da gret datteren inne ved henne, og moderen gret over henne, uten at nogen av dem sagde noget mere.




En stund efter gikk Eli ute i haven for sig selv, moderen gikk i køkkenet, hun skulde lage et eller annet godt, for nu kom Arne straks. Siden gikk hun ut og så til Eli i haven; hun sat på huk der og skrev navne i sanden med en kepp. Hun strøk over, da Margit kom, så opp og smilte; hun havde gråtet. — „Ingenting at gråte for, barnet mitt,“ sagde Margit og klappede henne, „nu er maten ferdig, og nu kommer Arne.“ — De så noget sort mellem buskerne oppe på vejen. Eli snek sig inn, moderen efter. Her var stor oppdekkning med rømmegrøt, spikekøt, kringler, men Eli så ikke på det, hun satte sig på en stol borte i klokkekråen, opp til veggen, og skalv blott hun hørte en