Side:Bekjendelser.djvu/25

Fra Wikikilden
Denne siden er korrekturlest

hverandre saa maa det da ved den levende gud være os tre!

— Ja, svarer jei — det trodde jei ossaa før. Intil den maarenen da jei skulle dø om aftenen. Da ba jei om at vi skulle tale me hverandre alle tre, jei trodde vi hadde vært saa pas meget for hverandre at vi hadde trang til det allesammen — jei iallfall hadde dengang saa meget aa si, ikke bare til henne men ossaa til dei. Men da svarte du: Aldri i verden! — og saa kunne det ikke bli...

— Jamen naa er det mei som ber om det!

— Naa da det er for sént ja!... Naa har jei ingenting mere aa si dei. — Og hun! se paa henne der — jei peker dit hen hvor hun staar, lissom hængt op a væggen efter skulderen, og stirrer tilbake paa os me de store forvillete øjne — naa vil ikke hun!... hva kan det saa nytte aa snakke!... Jei har ikke andet aa si naa, enn at jei kan ikke leve uten henne.

— Det kan ikke jei heller! sier han — jei har ikke andet enn henne.

— Jo! sier pludseli Vera og kommer frem til bore og staar og ser ham ned i ansikte — du har den lille tanten din, og søstrene dine — ossaa har du malingen din! Men han har ingenting andet i verden enn mei.

Jei sitter der, litt drukken — pjolterne er begynt aa virke — og ser taknemmeli op paa henne; forfærdeli taknemmeli for at hun forstaar at jei ejer ikke noe andet i verden enn henne.

I ethvert fall, sier han, henvent til mei — situa-