ble ikke debattert. Retten ser denne uttalelsen som støtte for at uttrykket ”tilsvarende inntektsgivende arbeid” er et inntektsbegrep, og at størrelsen på full pensjon utgjør en inntektsgrense. Thoresen har i sin forklaring bekreftet denne forståelsen.
75-årsregelen ble innført som alternativ til å senke pensjonsalderen. Etter rettens vurdering er overveielsene om dette av interesse for inntektsbegrepets innhold. Det heter om dette i pensjonsstyrets innstilling på side 4:
”Styret har overveiet å foreslå at aldersgrensen nedsettes fra 65 til 60 år. Begrunnelsen for dette er at en 60-åring vil ha like store vanskeligheter som en 65-åring med å få tak i nytt arbeide etter at vedkommende har sluttet på Stortinget. Når styret likevel ikke fremmer forslag om nedsettelse av pensjonsalderen nå, henger det sammen med at en i stedet foreslår en noe mer fleksibel aldersgrense. Som utgangspunkt bibeholdes pensjonsalderen – 65 år – men en finner at lang tjenestetid bør kunne betinge en noe lavere pensjonsalder, forutsatt at tilbakegang til tidligere stilling eller mulighetene for annet tilsvarende arbeid er stengt.”
Likeledes er det i merknaden til § 2 i Innst O nr 101 (1980-81) på side 2 vist til ”at representanter som trer ut av Stortinget, og som har få år igjen til pensjonsalder, ... ofte kan komme i en vanskelig stilling i de få yrkesaktive år som gjenstår for dem”.
Thoresen sa i sitt saksfremlegg for Odelstinget, jf forhandlingene på side 787, at 75-årsregelen ”vil lette mulighetene for en del av dem som kommer i en vanskelig situasjon når de forlater Stortinget”.
Slik retten ser det viser disse uttalelsene at 75-årsregelen er ment som et sikkerhetsnett for tidligere representanter som ellers ikke ville hatt inntekter å leve av. Forarbeidene sier ikke mer om formålet med regelen. Den omstendighet at det etter ordlyden og forarbeidene er adgang til å ha inntekt opptil full pensjon uten at inntekten kommer til fradrag krone for krone – at det med andre ord er adgang til å ha opptil to ganger 66 prosent av godtgjørelsen til stortingsrepresentanter i inntekt og pensjon – tilsier riktignok at regelen ikke er ment som et rent sikkerhetsnett. At sikkerhetsnettbetraktninger er det eneste tydelige uttalte formålet med regelen, taler imidlertid for at inntektsbegrepet favner vidt; at regelen er ment for tidligere representanter som ellers ville stått på bar bakke.
Retten ser heller ikke at forarbeidene gir holdepunkter for å tolke inntektsbegrepet innskrenkende slik at sporadiske og usikre inntekter, og styrehonorarer og fri bil, faller utenfor etter sin art. Uttrykket sporadiske og usikre inntekter er ikke nevnt. Det er derimot honorarer. Saksordføreren uttalte, jf forhandlingene i Odelstinget side 790:
” ... Det kan nok oppfattes urimelig i en del sammenhenger at en har inntekt i tillegg til pensjon fra Stortinget. Vi har imidlertid sett det som temmelig umulig å innskjerpe denne regelen, idet det setter dem som har inntekt i form av private ansettelsesforhold, honorarer eller på annen måte, i en prinsipielt annen stilling enn de som har offentlig stilling og lønnes etter lønnsregulativet.”
