Side:10-099305-MED-OTIR,04.djvu/23

Fra Wikikilden
Hopp til navigering Hopp til søk
Denne siden er korrekturlest


Imidlertid vil det kunne ha betydning for om Talleraas og / eller Stangeland har vært i grovt uaktsom situasjonsvillfarelse eller ikke, om de må anses for å ha fått uriktige eller misvisende opplysninger fra styret og / eller sekretæren. Det var bare styret og sekretæren som forvaltet den lovbestemte pensjonsordningen, og som hadde noen som helst faglige forutsetninger for å gi svar på spørsmål om den, jf eksempelvis Kjell Andorsen Rettsvillfarelse i strafferetten side 220.

Forutsetningen må imidlertid være at de to kan sies å ha innrettet seg lojalt etter lovens formål, jf Rt 2002 side 1069. At det fremgår av protokoll fra styremøte 18. mars 1987 at styret ved forespørsler har en spesiell orienteringsplikt vedrørende stortingspensjon med tanke på mulighet for inntil tilsvarende inntektsgivende arbeid ved siden av pensjonen, og at det har vært svakheter ved administreringen av ordningen, innebærer ikke at de står uten eget ansvar.

At pensjonsstyret har fulgt en praksis i enkelte andre spørsmål som både er mer og mindre gunstig enn det en naturlig språklig forståelse av ordlyden skulle tilsi – som at statsrådstid har talt med i vurderingen av samlet alder og opptjeningstid, og at også full stilling i privat sektor har utelukket pensjon – rokker ikke ved at både ordlyd og praksis gir klare nok svar på spørsmålene som sakene mot Talleraas og Stangeland reiser. Sakene mot dem representerer etter rettens syn ingen grensetilfeller.

Slik retten forstår loven i tolkningsspørsmålene som sakene mot Talleraas og Stangeland reiser, er det ikke nødvendig å gå nærmere inn på legalitetsprinsippet, jf grunnloven § 96, og klarhetskravet i EMK artikkel 7.

Talleraas og Stangeland har også fremholdt at de forutsatte at ordningen kontrollerte inntektsforholdene deres av eget tiltak.

Frem til 19. juni 2009, inneholdt stortingspensjonsloven ingen hjemmel for å innhente opplysninger om søkernes eller pensjonistenes inntektsforhold. Frem til dette tidspunktet innvilget ordningen pensjon ene og alene på grunnlag av opplysninger fra den enkelte søker. Opplysningene ble ikke kontrollert. Ordningen var fullt og helt tillitsbasert. Forarbeidene bærer bud om dette i uttalelsen om at 75-årsregelen skal kunne gi pensjon uten en omstendelig søknadsprosedyre, jf Innst O nr 101 (1980-81) side 2.

Retten ser pensjonsordningens formulering i brev til Riksrevisjonen av 20. oktober 2008 om at det for så vidt gjaldt inntekter fra eget foretak, aksjeselskap, styrehonorar og liknende var opp til den enkelte å skille mellom hva som er kapitalinntekter og inntekter av arbeid, som et utslag av at ordningen var tillitsbasert. Den overprøvde ikke om slik inntekt var korrekt rubrisert som kapital- eller arbeidsinntekt, men la den enkeltes vurdering av dette til grunn.