Renæssanse-mennesker/Samtidens fyrster1

Fra Wikikilden
H. Aschehough & Co. (W. Nygaard) (s. 19-45).

Det brev, jeg her foran oversatte nogen linjer av, fører os midt op i det stormcentrum, som var aarets historiske situation, ogsaa utenfor Firenze. Det var det aar, paven av den spanske Borgia-æt, Alexander VI, gjorde den sidste anstrengelse for at kverke Savonarola, den farlige lægprædikant nord fra Ferrara, en by i den del av landet, hvor endnu den dag idag Italiens stridbareste, ukueligste folkefærd bor; det er vel saaledes ikke rent tilfældig at det er i denne landsdel lilleputrepublikken San Marino er blit staaende igjen. — Machiavelli sender, som anført, nævnte lidenskapsløse brev til vennen i Rom med bøn om et svar, hvor han faar vedkommendes mening om affæren — han kan gi oplysning i saken, da han jo bor i Rom og kjender til pavens stemning. Man har undret sig over Machiavelli’s mangel paa forstaaelse her, ja kulde — han som ellers var saa skarpøiet, hvor det gjaldt at finde frem de bevægende kræfter bak fænomener. Men for det første var han jo ny i politikken; dernæst har hans religiøse indifferentisme spillet ind. Men der har sikkerlig ogsaa virket andre ting med.

Savonarola kom fra provinsen og stod ganske utenfor al klassisk dannelse. Han var ingen humanist, han hadet i det hele den hedenske tidsaand; som dominikanermunk tordnet han mot tidens og kirkens fordærvelse. Og han optraadte uten frygt og persons-anseelse; saaledes negtet han jo selve Lorenzo Magnifico syndsforladelse, da han laa for døden. Han var veltalende, og han var uegennyttig, glødende av overbevisning. Som prior for San Marco-klostret i Firenze trodde han sig guds utvalgte redskap, hans specielle utsending for at frelse kirken. En selvbestaltet Moses, som skulde føre folket ut av ørkenen; som alle fremragende vækkelsesprædikanter hadde han en stor evne til at være dus med Vorherre. Endog humanister omvendte sig. Det var jo noget vivører ogsaa den gang pleiet: de slog om paa sine ældre dage; saaledes vet vi at selve Boccaccio, som døde mere end et aarhundrede tidligere (1375), gjorde det i de graanende aar og følte „angst for guds vrede“. For Savonarola’s bodsprædiken faldt renæssanse-skikkelser til fote som Pico della Mirandola, som jo hadde elsket i hvert palads og i hvert smug: han brændte sine elskovs-kvad og kom endog i tanke om at træde ind i hans munkeorden. Han og en anden humanist, Angelo Poliziano, ønsket at begraves i hans kirke San Marco. En tredje humanist var Girolamo Benevieni, som hadde været medlem av det platoniske akademi i Firenze og som jo hadde skrevet canzoner og sonetter til elskovsgudens pris; han skrev nu de vers, barna sang ved sin procession palmesøndag 1496. Og det var under avsyngelsen av hans hymner til guds ære, at Savonarola hin karnevalets sidste dag 1497 paa Signoriapladsen i Firenze lot brænde verdslig tant, som malerier, tegninger, statuer, bøker, nips, masker, digte — „forfængeligheternes opbrænden“ (bruciamento delle vanità). — Ved motstand blev munken bare heftigere, uforsonligere.

Ytre held traadte ogsaa til og øket hans ry. For det første forutsa han landsulykker, som slog merkelig ind, nemlig franskmændenes invasion i Italien under Karl VIII 1494. Man saa i ham noget overnaturlig, noget synsk, og de av skepsis gjennemsyrede borgere hang ved hans læber. — Siden gik han kongen imøte, ligervis som den ældste kristendoms biskoper, og truet ham, om han rørte Firenze; og da kongen senere satte sig fast et øieblik indenfor Firenze’s Mure, gik han atter til ham og bød ham at drage bort: da sker det merkelige at kongen lystrer! Det var altsaa Savonarola som frelste byen fra hans allerkristeligste majestæt, efterat Medici hadde solgt den og atpaa bundet den til at betale 200 000 dukater; det blev ikke et litet plus i munkens anseelse. Som før nævnt, var det ved den anledning at huset Medici med Lorenzo Magnifico’s søn Piero som overhode blev forjaget fra Firenze; og derved begik altsaa staten den dumhet, som alle smaastater dengang gjorde: man lot den, som man ansaa for frihetens fiende, helskindet undslippe, saa huset Medici gjennem næsten et snes aar blev den skybanke som hang truende over byen; hvad Machiavelli i Fyrsten sier om Brutus og Brutus’s sønner, at de burde dræpes, saa er det i al sin underfundighet aktuelt nok.

Savonarola var nu igrunden herre i byen. Og 2. december 1494 gik Palazzo Vecchio’s klokke og kaldte folket sammen for at skaffe Firenze en ny forfatning. Den gamle republik blev indført paa en bredere, mer folkelig basis, og efter hans forslag i detaljen; saaledes gjorde han utslaget, da man stredes om indførelse av Consiglio Maggiore („Det større raad“) hvorved „folket“ efter veneziansk mønster skulde slippe til og fik ret til at vælge embedsmænd, votere over love og kaare „De otti’s raad“, et slags senat, som traadte sammen med Signoria-raadet hver uke og traf avgjørelser i mere ømfindtlige saker, som utenrikspolitik, alliancer, krig, gesandtskaper o. l. Og „folket“, det var 3 200 velstaaende borgere („cittadini beneficati“), hvorav en tredjepart fungerte ad gangen. Men alt initiativ laa hos Signoria, som kunde nedsætte en komité av sakkyndige („Pratica“) eller ogsaa gaa direkte til „De otti“. Fordelen ved disse ændringer av den gamle republik har man anset for tvilsom; de gav bl. a. folke-lidenskaperne mere raaderum. Men just disse ændringer var Savonarola far for; han har selv skrevet en politisk brochure om statsforfatningen i Firenze. Resultatet var et kristelig, ikke hedensk folkestyre, noget paa samme maate som Wiclif, Huss, Zwingli, Luther drømte det. Hans hensigt var at skrue hele livet tilbake til kristendommens urtid, — var at skape et munke-demokrati
Savonarola.
i Firenze; han tilkaldte jo ogsaa siden franskekongen for at faa reformeret kirken.

Og det er her jeg mener, Machiavelli’s kjølighet mot Savonarola’s virksomhet fremfor alt bunder: munken menger stat og kirke; han kunde ikke dy sig, men ogsaa han strakte verdslige fangarmer ut efter politisk magt, som kirkefolkets vane jo er. Dette har ikke huet Machiavelli, som paa det punkt ialfald var enig med Mediceeren Lorenzo Magnifico: man regjerer ikke stater med fadervor. Der blir i hans øine noget uvirkelig over en saadan stat. Og denne samme art kjølighet møter vi nok engang hos ham likeoverfor en anden stor skikkelse i tiden, nemlig pave Giulio II, som dog var den uten sammenligning kraftigste pave han oplevet.

Savonarola var en lavkirkelig lægprædikant, som i sin fanatisme helst hadde set at hele Firenze var omgjort til et eneste kloster. Og det var ikke datidens Firenze egentlig rede til at bli.

Der var nemlig en sterk strømning i byen, som lededes av glade, yngre renæssanse-skikkelser, hvem askese ikke laa for, skøiere og levemænd, som vilde tilbake til den gamle, lystige tid, og som bare haante hængehoderne; de kaldtes foragtelig „compagnacci“ (gesellerne), likesom de paa sin side hadde sat øke-navnet „piagnoni“ (likførere) paa munkeslænget. Det var just disse som prøvde paa at indføre det gamle, gode karneval med dets bacchanaler og hele obskøne tilbehør, dengang da Savonarola resolut forekom dem og lot gutunger fare byen rundt og sanke sammen „forfængeligheterne“, som blev brændt. Til disse hørte, eller ialfald: med dem omgikkes Machiavelli og hans venner i kancelliet; der var muntre spillopmakere iblandt dem og hjemmefødninger, som elsket sin kjære by med dens laster og glæder og kunst.

Men foruten disse hadde ogsaa „likførerne“ imot sig den ældgamle adel eller „de sinte“ (arrabbiati), samt endvidere huset Medici’s hemmelige venner, „de graa“ (bigi), som de het.

Og det var just disse tre forskjellige flokkers misnøie, som Alexander VI spekulerte i, da han satte alt ind paa at kneble dominikaner-munken i Firenze.

For angrepet fra denne gjaldt egentlig paven; det var bekjæmpelsen av ham Savonarola følte som sin væsentlige mission. Han begyndte vistnok uten at nævne dogmer eller pavens person, talte bare mot tidens fordærvelse i sin store almindelighet og antydet kun løselig nødvendigheten av at indkalde et almindelig koncil eller kirkeraad, det eneste middel tiden jo egentlig hadde mot vidtløftige paver. Paven forstod imidlertid hvad det sigtet til. Først prøvde han med det gode, indbød munken til et besøk i Rom. Men han svarte nei. Saa kom paven med en skrivelse, hvor han avsatte munken fra prædikestolen. Men nu grep myndigheterne i Firenze ind og protesterte, saa paven maatte ta i sig igjen bullen. Da forsøkte han at lokke munken til taushet med løfte om kardinalhat; men han unddrog sig paany snaren, og tordnet nu værre end nogensinde, og denne gang med tydelig adresse; det var i snikmordenes og i utskeielsernes værste tid ved pavehoffet. Samtidig skrev han rundt til fyrsterne om nødvendigheten av et kirkeraad. Endog franskekongen Karl VIII begyndte at angre sine synder og lytte til tanken om et koncil.

Men saa hænder noget i Firenze: En franciskaner-munk optræder og prædiker heftig imot Savonarola; sier han vil „gaa paa ild med ham“ for at bevise hans læres falskhet. Dette kom uventet paa Savonarola, han studset; det smakte vel endog ham litt for meget av mørkeste middelalder at bevise dogmer ved jernbyrd. Og han taug tvilraadig til utfordringen. Da træder en begeistret discipel av ham frem og byder sig til at gaa paa ild isteden. Franciskaneren svarte nei: det var Savonarola selv, han hadde utæsket til jernbyrd! — disciplen kunde prøve sig med en anden franciskaner. Savonarola søkte at hindre det; men hans begeistrede discipel gav sig ikke; Savonarola’s fiender skjøv paa, vilde ha moroen. Det er florentinerborgerens umættelige trang til løier, som vaagner, — likegyldig om saa en stor sjæl skal krystes til døde under sine tvilsmaal. Og enden paa det blev at Savonarola paatok sig ialfald at lede ildprøven for sine munker. En aprildag 1498 blev berammet til jernbyrden. Men da man den dag hadde indfundet sig paa Signoria-pladsen, og Savonarolas discipel ekstatisk bare ventet paa vinket fra sin mester, var det pludselig en av motparten, som nu ikke vilde paa jernet. Dagen gik; det begyndte at regne. Borgerne følte sig snytt for skuespillet. Og pludselig kastet alle partiers misnøie sig i et underlig lune over Savonarola og hans folk. Det korn til opløp; San Marco’s kloster blev stormet av spektakelmakerne. Savonarola med et par discipler kastedes i fængsel; kjetterprocessen begyndte. Alexander VI skrev forhippen, vilde ha munken til Rom; det avslog imidlertid Signoria-raadet. Men det gik med paa at lede processen efter regler fra Rom. Tortur blev anvendt, som ellers ved retssaker da, og under smerten paastod ikke Savonarola nu længer at han var sendt av gud; mere fik de rigtignok ikke ut av ham. Men den begeistrede discipel holdt stand i enhver henseende og paa alle punkter; den anden derimot vidnet ganske efter rettens ønske og fornegtet sin mester. Alexander VI blev utaalmodig, maset og skrev, at man nu fik avrette dem, eller ogsaa sende dem til Rom; enden paa det blev at det nyvalgte Signoria-raad tillot at paven skikket to apostoliske legater til Firenze, som tok processen op igjen. Men i mellemtiden hadde Savonarola nu i fængslet gjenvundet sin gamle sjælsstyrke, saa den ny tortur ikke formaadde at fravriste ham andre, mere fældende bekjendelser. Nu blev han imidlertid uten videre dømt til døden og brændt i mai samme aar.

Det viser sig altsaa vistnok at florentinerne som helhet i grunden mere har maapet ved profetens prædikener end egentlig omvendt sig; man har jo et øieblik hat synet av et folk, som gottet sig ved at se ham som offer for sit eget aandsmørke. Og dog, selv om de nød det glimt av en forkynder, som ikke turde gaa paa glødende jern for sin overbevisning, forblev Savonarola et helt sekel igjennem folkets hemmelige begeistring, da han vel var borte, ja dets helgen, i tak for det han hadde gjort for religionen og for staten.

Denne begivenhet gir bedre end noget et billede av de motstridende kræfter, som gjæret i samtiden. To tidehverv tørner dramatisk sammen hin stund, da dominikaneren utæskes til jernbyrd paa torvet av noget endnu aandsmørkere, av det virkelige aandsmørke, og saa folkets optrevlende skepsis og smaat-skaarne nidd pludselig atter tar ut sin grumme ret. Dette skjærende skuespil oplevet Machiavelli i moden alder. Hin scene — det tror jeg —, fyldt samtidig av komik og fyldt av alvor, og som kastet skarpt lys ind i et folks rovdyr-sjæl og i en profets sjæl, som derved avdækket noget centralt i et menneskes og i en stats liv, — den scene har brændt ind i en dyp verdensaand den religiøse likegyldighet, som trofast fulgte ham like til hans død; der er visselig intet gaatefuldt ved den indifferentisme. Savonarola’s lære er desuten læren om midlernes renhet med evig salighet hisset som maal, mens Machiavelli bare er optat med læren om maalet, som er statens frelse hernede: de to kunde overhodet ikke kollidere, eftersom de sat skilt paa hver sin klode. Men derfor har Savonarola sikkerlig beskjæftiget ham personlig hele hans liv igjennem; han nævner den „vaabenløse profet“ (profeta disarmata) oftere i sine arbeider, selv om han for ham bare repræsenterer, eller er et billede paa en tilbakelagt fase i hans utvikling. Og gav hint skuespil paa torvet Machiavelli ikke hans grundsyn — han var jo alt 29 aar —, saa befæstet det det ialfald, det er utænkelig andet; det bidrog til at skjænke hans sind en grundtone, den som man hører dirre dyp lik en cello selv under hans lystigste saker. Og jeg har derfor vanskelig for at være enig med dem, som hævder at Machiavelli’s kulde mot munken steg med aarene til den skjære haan. I saa fald kan det blot hænge sammen med hans økede menneskeforagt i det hele. —

Indrepolitisk fulgte der ellers ingen større ændring ved Savonarola’s bortgang; Medici-huset var nu som før fienden. Der foregik blot et litet personskifte, idet Piero Soderini blev valgt til republikkens „gonfaloniere“ eller præsident, en velmenende, redelig og forholdsvis uegennyttig pengemand, men uten at være synderlig begavet eller i det hele betydelig paa noget punkt. — Den opgave, staten Firenze var stillet likeoverfor, var gjenerobringen av Pisa, som det hadde mistet, med samt Lucca og Arezzo, et tap, det led under Savonarola’s styre, idet franskmændenes generaler ikke leverte Pisa tilbake til Firenze, som avtalen var med Karl VIII, men reiste sin vei og lot byerne faa selvstændighet. Nu hadde man ved Savonarola’s domfældelse tækkes Borgia-ætten og kunde saaledes trygt og under deres særlige bevaagenhet gaa i gang med krigen, som var forsømt under munken og alt hadde varet flere aar. Og her blev nu Machiavelli, som var Soderini umaadelig overlegen i intelligens, dennes høire haand, og hadde hans ubetingede tillit og respekt i hele sin embedstid. For at faa stabilitet i regjeringen satte man ved Machiavelli’s hjælp senere igjennem at Soderini blev valgt til gonfaloniere paa levetid, skjønt de konservative og munke-partiet var imot reformen; den ordning forlangte nemlig Frankrike, og ogsaa Cæsar Borgia, som betingelse for at være behjælpelig med Pisa. — Men Firenze hadde ingen tropper, og var samtidig altid i pengeknipe. Saa man forstaar, at de var just ikke populære i staden, De ti’s raad, som skulde skaffe midler til krigsførslen, — foruten tributten til Frankrike og til Tyskland, hvorved de kjøpte sig de stores beskyttelse.

Dette er situationen inden Firenze, historisk og politisk, da Machiavelli træder i statens tjeneste.

Situationen utenfor Firenze ved sekelskiftet 1500, Italiens almene historie, er saa broget, saa mylrende forvirret at den er vanskelig at tegne i et klart billede; saasandt man gaar ind paa enkeltheter og i detalj, blir oversigten uvægerlig borte. Det karakteristiske ved tiden er jo at den ingen klar, idé-bestemt almenhistorie eier. Den har isteden personligheternes motsigelses-mættede historie, uten at dog i grunden nogen bestemt skikkelse længere tid ad gangen raker overskyggende op over resten og som midtpunkt suger grupperne til sig, fylder samtiden. Der blir noget hvileløst, ustanselig skiftende ved den, fordi det pipler og gror allevegne, fordi alle higer, og til hver sin kant: Renæssanse-historie. En psykologisk proces, som fuldbyrdes i blinde, nemlig individernes frigjørelse. Og det er disse, som her skaper historie.

Den tid blir da ogsaa verdens-kunstens guldalder. For det er nu engang det tragiske vilkaar: uniformering er ikke aandsliv; er heller ikke kunst eftersom jo denne, trods sine fattige midler, har en tindrende glæde av at gi et speilbillede just av den piplende, motsigelses-mættede rigdom i livet. Men ikke bare av den grund. Det er i det hele et feilsyn, naar man tror at kunst og kraft følges ad. Politisk styrke hos en stat, national enhet, videnskabelig metode, administrativt fuldkomment maskineri, er nu engang ingensteds énsbetydende med samme stats kunstneriske kultur, endnu mindre: evne. Vel saa ofte er det motsat. Det lærer historien os, og al psykologi. Det var saaledes ikke seirherrerne ved Salamis, som skrev „Skyerne“ eller hugg Parthenon-frisen; eller skapte Euripides’s dramaer, som førte intim psykologi og individuel natursans ind i græsk tragedie. Al hin kunstneriske utfoldelse for sig gik tvertimot midt under Peloponneser-krigenes optrevlende og nedbrytende aar. — Og man kan se sig rundt om i landene den dag idag: Det selvsamme møter én. Og naar en folkekaaren skumler aandsmørk mot og forfølger den „fri“ kunst, saa er han paa rigtig sti med sit samfundsbevarende instinkt; det er bare det at han burde tat skridtet konsekvent helt ut, som man ogsaa har set mænd i store folk gjøre, og erklæret sig imot kunsten. Og vi kan muligens netop her begrave alt vort norske lægmands-snak for og imot „l’art pour l’art“ — den opkonstruerte motsætning mellem kunst og moral. For der gives ingen anden kunst end den fri; saaledes er liderlig kunst u-kunst, fordi den er ufri; moraliserende kunst er u-kunst, fordi den er ufri; og det blir rent tilfældig, om den leverer et direkte opbyggende indlæg i dagens saker. Kunst og moral har altsaa intet med hverandre at gjøre, og kun forsaavidt hersker der et
Cosimo Medici, den ældre, Lorenzo il Magnifico’s farfar.
motsætningsforhold mellem dem. Det er nemlig ikke der tragedien ligger, den har aldrig ligget der; og kunstens tugtemestre i begge sekter kan maaske begynde at tænke paa at gaa hjem: de har længe nok sittet og graatt paa en feil grav. Saken er alvorligere og intimere. Spørsmaalet er metode og goldhet eller rigdom og aandsliv; spørsmaalet er samhold, styrke, aktivitet eller energi-svækkelse, race-blanding, mottagelighet; spørsmaalet er den enkelte og staten; spørsmaalet er den tusenaars gamle, metafysiske motsætning mellem det generelle og det individuelle. Spørsmaalet er blindhet eller syn. Og netop i vor tid er det nødvendig at dette gjentages, imot det øredøvende krigsskraal ute i Europa: dette, at metode, uniformering, maskineri, al slagmarkens pryd, er den visse vei ned til nyt aandsmørke, ned til u-kunst. Det er tragisk. Men det er saa. Kanske vel saa tragisk som den anden, opkonstruerte motsætning. Fordi denne er selve tilværelsens. Som ingen skumlende statsmand i verden evner at løse, — saaledes nemlig at han samtidig med stor kunst nødvendigvis mønstrer store samfundsborgere. — Det er en av de hovedlærdomme, som et nutidsmenneske kan utskille av den italienske renæssanses historie.

Nationalt set er Italiens historie paa denne tid, deres store kunsts tid, bare en eneste uavbrutt lidelseshistorie, en historie om svakhet. Fremmede folkeslag slos om dets byer. Og tidens ypperste leiesoldater, schweizerne, sværmet om paa markedet og var tilfals for den som bød høiest. Nordpaa hadde Frankrike overtaket, i Milano, hvis rike fyrste-æt Sforza snart blev forjaget, snart rykket ind, og søkte derunder tysk hjælp; saaledes tok Ludvig XII Milano 1499, mistet det og tok det paany allerede 1500. Eller de større republikker, f. eks. den rike handelsby Genua, som blev blodig underkuet av Frankrike; eller Pisa, som jo ogsaa kom i deres vold og ikke blev leveret moderbyen Firenze tilbake. Eller Napoli, den indtil utslettelse mishandlede, hvor spanierne alt under Aragoneserne hadde sat sig fast, og hvor inkvisition og prestevælde raste, — som Karl VIII tok 1495, men som spanierne tok tilbake 1496, da kongen i ilmarscher sætter nordover og ut av Italien, fordi Venezia slutter forbund med Milano, spanierne, paven og Maximilian. Eller republikken Venezia, hvis velmagtsdage i virkeligheten var talt, og hvor alle instinktmæssig følte at det nu begyndte at gaa nedover bakke.

Bare republikken ved Arno bestod endnu uforandret blandt de større. Til at begynde med, frydet Machiavelli sig som god florentinerborger ved Genuas’s ulykke; han hjalp til med Venezia’s nedgang — det støttet forresten huset Medici mot Firenze, saa uviljen her var jo særlig begrundet; og vi skal se at det var han som tilsidst besørget Pisa’s underkuelse efter en aarelang krig, fuld av mistak, hvor krigslykken skiftet ustanselig. Nationalt samhold fandtes altsaa ikke. — Og de smaa stater igjen rundt om paa halvøen søkte at slite sig løs fra sin moderby — vi nævnte Genua, Pisa; men der er flere: Bologna, Perugia, Lucca, Arezzo. Og krigsheldet veksler ustanselig, fremmede hære rykker ind og rykker ut i deres byer. Alle de smaa fyrster lever kortsynt og for dagen: i Bologna, Urbino, Ferrara, Siena, Forli, Mantua; de gjorde ganske som schweizerne: tok parti, hvor de fik bedst betaling. Og i dette liv for dagen gik altid paverne i spidsen. Men midt under disse kampe utad leveres samtidig blodige ætte-slagsmaal indenfor de egne mure, eller staar der larm fra vildt partikjekl, som lokker fremmede til; slik var det just i Genua, Perugia, Bologna o. s. v. Slik var det jo ogsaa i Firenze selv, hvor huset Medici’s tilhængere intrigerer og egoistisk utnytter hver politisk brukbar situation for at naa tilbake til byen og til magten.

Men det, som ligger bak dette virvar, denne alles strid mot alle, det store som egentlig foregaar, det tragiske, nationalt set, — det er fremmedinvasionen, Italiens oversvømmelse paany. Der var to magter som kunde grepet ind her og gaat i spidsen for samling av Italien til ett rike og mot de fremmede: kræmmerstaten Venezia og paven. De gjorde det ikke, nogen av dem; de var tvertimot altid til hinder. Den gamle Lorenzo Magnifico hadde fremsyn her; han søkte at holde Italiens stater saa nogenlunde i ro sig indbyrdes; han hindret f. eks. av den grund krig mellem Milano og Napoli, dengang Sforza vilde indkalde franske tropper. Men ved hans død (1492) var der ingen fyrste med fremsyn længer. Nu drager man med sine leiede hære snart sydover halvøen, snart er de paa tilbaketog nordover. — Og for alle disse gjælder det at komme i venskabelig forbindelse med Firenze; gjennem Toscana gaar jo veien for dem, som skal til Kirkestaten, og for dem paa marsch til kongeriket Napoli. Selvfølgelig drager de allikevel oftest plyndrende frem; ialfald brandskatter de, trods al imøtekommenheten fra Firenze.

Invasionens fremste mænd er til en begyndelse Karl VIII for Frankrikes vedkommende, keiser Maximilian for Tysklands. Og Italien er deres kampes pris, det er byttet. — Det er dette, som fuldbyrder sig, nationalt set. Og under ustanselig skiftende alliancer mellem de fremmede indbyrdes og mellem folkets egne fyrster. Flommens virvar stiger mer og mer utover, eftersom der ingensteds reiser sig nogen overlegen skikkelse med fremsyn. Men det ny er Maximilian og tyskerne, som dukker fordringsfulde op ved boets skifte. Nu lider endog stundom de franske nederlag: Karl VIII’s tog ender saaledes uheldig; under hans efterfølger Ludvig XII blir Frankrike slaat av spanierne ved Garigliano 1503; Frankrike seirer nok siden i det blodige slag ved Ravenna 1512, men det mistet sin udmerkede hærfører, og seiren blir saaledes bare indledningen til et nederlag.

De to nævnte fyrster er ellers nogen kostelige overgangsskikkelser, som merkelig nok, trods sin lettroenhet og trods al sin skjørhjernede romantik, kom til at fylde, om ikke netop varig præge historien. Der er noget underlig uegte og naragtig over dem begge, noget til det taapelige teatralsk og uoriginalt, som særlig mot den italienske samtids klare intelligens stikker av saa forlagt og uigjenløst; de virker som to fremmede fugler her syd, som to urgamle, dunkle ræggler.

Karl VIII foresvævet der saaledes visselig noget som en ny utgave av Carolus Magnus. Det har
Lorenzo il Magnifico.
Karl VIII.
sikkerlig ligget til tiden bortenfor Alperne, denne fikse idé at ville spille hin rolle. Keiser Maximilian har lidt av svakheten; i sløv storladenhet drømte han endog om at bli pave, og der flimret for hans taakede, middelalderlige syn noget om at drage i korstog og utrive den hellige grav av de vantros hænder. Machiavelli har i en legationsindberetning git et fortrinlig portræt av denne sidste, som indbilder sig at vandre efter sit eget hode, som det sig en suveræn bør, men bare ustanselig narres op i stry av sine omgivelser. Der er noget uimotstaaelig komisk ved ham; han springer op som en hjort, han tar altid munden fuld. Saaledes ønsket han engang (1507—08) forbund med Firenze og mot Frankrike: da forlanger han til en begyndelse intet mindre end en halv million gulddukater sendt nord i forskud; Firenze byder gjennem Machiavelli uten at blunke tredve tusen! Og enden paa forhandlingerne blir at det romerske imperator-emne lar sig avspise med førti tusen, som til og med kun skal betales i rater! og i grunden som efterskud, først naar han staar i Italien og yder hjælpen. Ellers er hans forhold til Finrenze ret og slet pengeutpresserens. Han er fuld av store drømme og svære forehavender, men han søler med mynt, saa han altid er pengelens; landsknegter har han i mængdevis; men han kan aldrig klarere dem paa dagen og helt ut, saa de stundom sporenstreks sætter kursen hjem fra ham. Der er noget dramatisk over denne parodiske motsætning: kongstanke og ingen grunker.

Blandt de tidens skikkelser, som Machiavelli møtte eller oplevet, bør Alexander VI nævnes (pave 1492—1503) og hans søn Cæsar Borgia. Man behøver jo i grunden bare nævne denne spanske æt, saa dukker der av sig selv op i erindringen forestillinger om mened, snikmord, gift, incest; der er vel neppe den utskeielse som ikke nævnes i forbindelse med det hus. Det er vistnok ikke særlig uretfærdig, skjønt nyere historikere tildels stiller sig tvilende; men muligens burde det hus dele ialfald litt mere med andre pavehoffer i tiden. Man behøver bare antyde for at gi et indblik i forvildelserne: Pavens datter Lucrezia (født 1480) faar atten aar gammel en uegte søn, for hun er da allerede skilt fra sin første mand, en Sforza; og denne søn paastod tiden var pavens. Senere blev hun gift med en aragonesisk prins i Napoli, Alfonso, som saa hendes bror Cæsar dræpte — man sa: paa grund av jalousi i anledning av søsteren. Siden dræpte han sin egen bror — man sa: av samme motiv. To og tyve aar gammel blev hun tilslut gift med Alfonso d’Este. Og der fik hun jo kam til sit haar. — Plyndringer og rovmord hører til dagens orden; det virker næsten litt ensformig at blade igjennem papirerne fra den tid. Ja, der var endog saa at si et eget laug, som besørget snikmord i Rom, nemlig korsikanere („i Côrsi“); og skulde der ved et besøk vises en fyrste særlig opmerksomhet, som ved Karl VIII’s, bortviste paven lauget nogen dage fra byen. — Ved hans valg til pave drev man kjøp og salg av stemmer blandt kardinalerne, saa konklavet lignet en torvdag. Der var tre kandidater; én hadde Frankrike, nemlig en Sforza av fyrstehuset i Milano. Men Borgia var den rikeste kandidat, han kjøpte endog Sforza’s egen stemme, og dertil dem han raadet over. Saa blev han pave, endda han i geistlig gjerning var saa ute av øvelse at han brukte sufflør, naar han læste messe.

Den venezianske gesandt Giustinian har i sine indberetninger hjem levnet et fortrinlig billede av denne mand: Letbevægelig, et øieblikkets menneske, ja en charmør; personlig en livræd usling, men med ustyrlige lidenskaber, saa det libidinøse tilsidst glider over i det rent psykopate. De drivende egenskaper hos ham var sanselighet og blodtørst. Men blodtørst, fordi han trængte penger til sine nydelser og sin luksus, og blandt andre midler til det er drap paa rikmænd; han forgiftet velhavende kardinaler; han kastet folk i fængsel og lot dem løskjøpe sig. Særlig her gir Giustinian uforlignelige interiører fra Herrens statholder paa jorden. Men han var vâr likeoverfor bordets glæder. Han dyrket kun eros, han var kvindekjær; han moret sig med at danse hele nætterne igjennem; og det var just paa veien hjem fra et dansegilde hos sin søn en august-nat, at han paadrog sig den feber, som endte hans liv. Denne coelibatets fyrste hadde syv barn, da han blev pave, og det aar — nemlig ut i sekstierne — la han sig til en ny konkubine i anledning av det lykkelige valgresultat: en ung frue, gift Orsini, født Farnese — „Giulia Bella“ (vakre Julie), som hun het.