Rasehygiene/6
Vi har sett at individets kvalitet bestemmes av slektens kvalitet. Grunnlaget for de forskjellige egenskaper, både legemlige og sjelelige, både normale og unormale, både livsbevarende og livsnedbrytende — er fastlagt ved arv.
Dersom menneskeheten inndeles i forskjellige «grupper» alt efter sine arvemessige kvaliteter: f. eks. «begavede», «middels begavede», «mindre begavede» etc. vil antallet innenfor hver enkelt av disse grupper stige eller synke eftersom de formerer sig mere eller mindre. Man kan også velge andre arvemessige kvaliteter som grunnlag for en slik inndeling. På basis av foretatte beregninger har man fastslått hvor stort barnetall pr. ekteskap en gruppe må ha for å holde antallet ved like. Antallet varierer en del eftersom de medvirkende faktorer, dødsprosent og generasjonsvarighet skifter. Tar man hele den civiliserte verden under ett, må der fødes nærmere fire barn pr. ekteskap for at en gruppe skal holde sitt antall konstant. I land hvor dødsprosenten er særlig lav, kan et gjennemsnittstall av nærmere 3 barn pr. ekteskap være tilstrekkelig for vedlikeholdelsen, dog ansees dette for å være minimumstallet.
Den tyske socialhygieniker Grotjahn har opstilt en fødselsstatistikk for Europa, hvor han optrekker den såkalte kritiske lavgrense. Fødselstallet må ikke synke under denne grense dersom folkemengden ikke skal avta. I 1913 var Frankrike det eneste land i Europa som stod under denne lavgrense. Efter verdenskrigen har en rekke land fulgt efter, særlig i Nordvest-Europa, hvor situasjonen efterhvert er blitt så kritisk at man har betegnet f. eks. Sverige som en døende nasjon. For Norges vedkommende uttaler Langeland at situasjonen ifølge tallene for 1936 er den at fruktbarheten er så liten at folketallet på hundre år vil gå ned til det halve hvis ikke en stigning i fruktbarheten inntreffer. Når man betenker hvilke befolkningslag det er som først og fremst innskrenker sitt barnetall, forstår man hvilke farer den kvantitative fødselsnedgang får. Den betyr ikke alene en tallmessig forringelse, men i arvemessig henseende en kvalitativ forringelse.
La oss betrakte forholdet mellem to grupper, A. og B., som til å begynne med er like store, men adskiller sig ved at den ene gruppe får et barn mindre pr. ekteskap enn den annen. La oss anta at færrebarnsgruppen (gr. A.) i gjennemsnitt har tre barn som alle kommer til forplantning i samme målestokk, mangebarnsgruppen (gr. B.) derimot fire. Vi går enn videre ut fra at generasjonsvarigheten er 33 år og at de to grupper ved det tidspunkt, da vår iakttagelse begynner, som sagt er nøiaktig like store. La oss nu se hvordan et folk som er sammensatt slik vil komme til å se ut i tidenes løp.
| Gruppe A | Gruppe B | |||
|---|---|---|---|---|
| Efter | 0 | år | 50% | 50% |
| » | 100 | » | 32% | 68% |
| » | 200 | » | 17% | 83% |
Vi ser med hvilken fart færrebarnsgruppen viker tallmessig for mangebarnsgruppen. I løpet av få generasjoner har folket en ganske annen sammensetning enn til å begynne med. Der
skjer en rask forskyvning av hele folkestoffet til gunst for den
mestavlende gruppe.
Det er imidlertid ikke bare det forskjellige antall barn som kommer til forplantning, som kan fremkalle en slik forskyvning innen en befolkning. Tenker man sig at det barnetall som forplanter slekten videre, er likt for de to grupper, f. eks. fire barn, men at generasjonsvarigheten er forskjellig, f. eks. i gruppe A. 33 år, i gruppe B. 25 år, så vilde befolkningens sammensetning i de før angitte tidsrum bli følgende:
| Gruppe A | Gruppe B | |||
|---|---|---|---|---|
| Efter | 0 | år | 50% | 50% |
| » | 100 | » | 20% | 80% |
| » | 200 | » | 6% | 94% |
Nu har i virkeligheten de grupper som har en hurtigere generasjonsfølge i regelen også et større barnetall, hvilket til dels er en følge av den tidligere alder for inngåelse av ekteskap. Hvis altså i gruppe A. gjennemsnittlig tre barn efter 33 år atter kom til forplantning, i gruppe B. derimot fire barn efter 25 år, så vilde befolkningens prosentvise sammensetning efter 100 og 200 år bli følgende:
| Gruppe A | Gruppe B | |||
|---|---|---|---|---|
| Efter | 0 | år | 50% | 50% |
| » | 100 | » | 10,5% | 89,5% |
| » | 200 | » | 1,3% | 98,7% |
Man ser med overbevisende tydelighet hvorledes den gruppe som forplanter sig langsomst og som bare har ett barn mindre enn den annen gruppe i løpet av kort tid reduseres til en liten brøkdel av befolkningen. Det er denne utvikling som truer med å ramme de biologisk høiverdige slekter i våre dager.
Den moderne barnebegrensning slik den arter sig idag, vil efter hvert bevirke en skjebnesvanger forskyvning innen befolkningen. Mere og mere trer de dyktigste mennesker inn i den gruppe som setter få eller ingen barn i verden, og utavles efter hvert av mangebarnsgruppen som omfatter de biologisk mindre verdifulle elementer.
«Jo lavere en klasse står på intelligens-skalaen, desto større bidrag leverer den til folkemengden,» uttaler Popenoe og Johnsen på grunnlag av undersøkelser av fødselshyppigheten i amerikanske storbyer. De intellektuelle grupper i Amerika er enda mindre fruktbare enn de tilsvarende i Europa. Gifte akademikere fra førende amerikanske universiteter har gjennemsnittlig to barn, gifte kvinnelige akademikere ca. 1,5 i gjennemsnitt. — Dessuten er ekteskapshyppigheten blandt akademikere så lav, at når man tar gift og ugift under ett, kommer bare ca. 1 barn på hver mannlig uteksaminert akademiker. Professor Cattell har undersøkt familieforholdene hos 440 amerikanske vitenskapsmenn. Fødselshyppigheten var her så lav, at det som han fremhever «er innlysende at familien ikke kan holde sig vedlike. Hos de undersøkte vitenskapsmenn er det gjennemsnittlige barnetall 1,88, hvorav ca. 12 prosent dør innen de blir voksne. Hvor mange av dem som senere gifter sig, vet man ikke, men bare 75 prosent av Harward og Yale-akademikere og bare 50 prosent av de kvinnelige akademikere gifter sig. En vitenskapsmann har i gjennemsnitt ikke så meget som ett barn som når forplantningsdyktig alder. Dersom 75 prosent av hans sønner og sønnesønner gifter sig, og deres familier vedblir å være av samme størrelse, vil 1000 vitenskapsmenn bare få 350 sønnesønner, som gifter sig og fører deres navn og arvelige egenskaper videre. På kvinnesiden vil utryddelsen foregå enda fortere».
I samme retning peker også andre statistiske beregninger. Ifølge Lenz var der i Preussen i året 1912 pr. inngått ekteskap følgende barnetall:
| 1. | Løsarbeidere | 5,2 |
| 2. | Fabrikkarbeidere, håndlangere o. s. v. uten fagutdannelse | 4,1 |
| 3. | Svenner, medhjelpere, o. s. v. med fagutsannelse | 2,9 |
| 4. | Teknisk og merkantilt utdannede funksjonærer | 2,5 |
| 5. | Officerer, høiere embedsmenn, frie erhverv | 2,0 |
Som man ser har den siste gruppe som består av officerer, høiere embedsmenn og frie erhverv det laveste barnetall. For arbeiderklassens vedkommende, gruppe 3, 2 og 1 ser vi en sterkt stigende tendens i barnetallet eftersom utdannelsen og det sociale nivå synker. Dette siste stemmer overens med en undersøkelse i England av Tredgold. Han skjelner mellem den komplementære arbeiderklasse og den parasitære klasse i samfundet. Hos de første finner han et gjennemsnittlig barnetall på 3,7, hos de siste 7,5.
En av de første statistikker over differentielle fødselstall blev utarbeidet ved Galtonlaboratoriet og vakte berettiget opsikt. Den viser at der blandt de intellektuelle i England fødes 1,6 barn pr. foreldrepar, blandt de åndssvake 6,6 og blandt de kriminelle 7.
For Amerikas vedkommende har Laughlin ansatt kontingenten av mindreverdige individer til 10 prosent, for Tysklands vedkommende har Lenz beregnet følgende tall: Av samtlige individer som fødes innen det tyske rike er eller blir på grunn av arvelige anlegg:
| Åndssvake | ca. | 1 | ,5 | prosent |
| Idioter | » | 0 | ,25 | — |
| Sinnssyke | » | 1 | ,5 | — |
| Epileptikere | » | 0 | ,15 | — |
| Psykopater | Flere | — | ||
| Åndelig ikke fullverdige | ca. | 10 | — | |
| Blinde | » | 0 | ,015 | — |
| I høi grad åndssvake | » | 0 | ,75 | — |
| Døvstumme | » | 0 | ,025 | — |
| I høi grad tunghørte | » | 0 | ,75 | — |
| Legemlig svake og syke | » | 10 | — |
Dersom det var likegyldig for et samfunds skjebne hvad slags mennesker det er som befolker det, behøvet ikke disse kjensgjerninger å forferde oss synderlig. Som forholdet er, maner det oss til den alvorligste eftertanke. Et samfunds dypest sett eneste rikdom er de levende vesener som utgjør det, som styrer det og innretter det og gjør det åndelig rikt eller fattig ved sitt virke.