Rasehygiene/5

Fra Wikikilden
Hopp til navigering Hopp til søk

Fastlagt ved målinger av psykiske basalegenskaper — grunnegenskaper.


If you can measure it and express it
in numbers you know something about it

Lord Kelvin

Antropologiske og genealogiske undersøkelser har godtgjort en rekke legemlige (somatiske) egenskapers rasemessige og familiære optreden og påvist at deres arvegang følger bestemte biologiske lover. Derimot har det hittil vært praktisk talt umulig å fastlegge mentale egenskapers arvegang, fordi den menneskelige sjel og dens egenskaper vanskelig kan måles og uttrykkes i tall. Eksperimentalpsykologene har opnådd gunstige resultater ved intelligensmålinger, som har hatt sin praktiske psyko-tekniske betydning, idet de bidrar til å sette den rette mann på den rette plass. Men når det gjaldt klarleggelsen av sjelelige egenskapers arvegang var disse intelligensmålinger utilstrekkelige, da de i altfor stor utstrekning var basert på resultater av skolegang og miljø.

At kunstneriske, også musikalske, evner har vist sig i bestemte slekter har man naturligvis vært opmerksom på. Men miljøteoretikerne har likeså energisk tilbakevist arveteorien. De har gitt det kunstneriske hjem og fremfor alt undervisningen, skolen, skylden for begavelsens tilsynekomst nedigjennem slekten.

Psykiske egenskapers arvegang kan bare fastlegges og bevises hvis vi finner målbare grunnegenskaper som praktisk talt er uavhengige av omverden og skole og så måler disse gjennem flere slektledd. Det lykkedes oss under vårt arbeid å finne en rekke slike elementære basalegenskaper som kan måles og uttrykkes i tall. Det dreier sig om bestemte grunn-egenskaper for den musikalske begavelse — ikke musikaliteten som helhet. Disse sjelelige grunnegenskaper kan måles med en nøiaktighet som ikke står tilbake for de antropologiske målinger av somatiske egenskaper.

Våre undersøkelser omfatter over tusen familier og slekter gjennem to, tre, undtagelsesvis fire generasjoner. Det er foretatt måling av skoler, ungdomsforeninger, sangkor og bestemt avgrensede befolkningsgrupper i Norge, Amerika og Tyskland[1]). Under dette metodiske arbeid har vi som nevnt funnet den tilsvarende lovmessighet for de mentale egenskapers arvegang, som for de somatiske.

Musikalitet som helhetsbegrep så vel som dens grunnegenskaper må likesom intelligens i første rekke opfattes som en kvantitativ egenskap, d. v. s. en egenskap, hvis individuelle variasjoner innenfor en tilstrekkelig stor befolkningsgruppe vil danne en kontinuerlig variasjonsrekke fra det mest «umusikalske» til det mest «musikalske». Noe skarpt skille mellem disse to ytterligheter, finnes ikke.

Ser man på de forskjellige autoriteters definisjon av begrepene «umusikalsk» og «musikalsk» vil man opdage at begrepet opfattes høist forskjellig.

Musikeren og psykologen Billroth forlanger, at man skal kunne opfatte, huske og gjengi en kort, skarpt rytmisk inndelt melodi. De som ikke evner dette, kaller han «umusikalsk». Genealogen A. Faist sier at for å tildeles betegnelsen «musikalsk» er det ikke nok at man kan synge en opgitt tone riktig efter,

Denne siden inneholder en illustrasjon som bør klippes ut og lastes opp til Commons.
Denne siden inneholder en illustrasjon som bør klippes ut og lastes opp til Commons.
.mw-parser-output .midtstilt,.mw-parser-output .sentrert,.mw-parser-output .center{text-align:center;text-indent:0}.mw-parser-output .hoyre,.mw-parser-output .right{text-align:right;text-indent:0}.mw-parser-output .venstre,.mw-parser-output .left{text-align:left;text-indent:0}.mw-parser-output .midtstilt p,.mw-parser-output .sentert p,.mw-parser-output .center p,.mw-parser-output .hoyre p,.mw-parser-output .right p,.mw-parser-output .venstre p,.mw-parser-output .left p{text-indent:0} (Efter en byste av prof. Karl Seffner.) Johann Sebastian Bach. Bach er av mange blitt betegnet som musikkens Titan. Bl. a. komponerte han 295 kantater —. I de utallige Bach-biografier får vi en nøiaktig utredning av den musikalske skole han gjennemgikk, og den musikalske «atmosfære» han vokste op i. Men ikke et ord om selve grunnlaget for hans skaperkraft — slektsarven. Den får man et innblikk i ved å studere tavlen til venstre.
man skal også kunne gjenkjenne og benevne alle intervaller.

Max Meyer anvender som kriterium den såkalte klanganalyse. Han regner alle dem for å være «umusikalske» som bare undtagelsesvis er i stand til å høre hver enkelt tone i en samklang. Psykologen Wundt sier, at den person er «musikalsk» som, når han får opgitt de forskjellige intervaller og deres betegnelse — oktav, kvint, kvart, o. s. v. — er i stand til å huske disse, iallfall under selve forsøket. Czellitser skriver: «Personer som er i stand til ved hjelp av sang eller instrument å gjengi en ikke altfor komplisert tonerekke og som kan huske den, for senere når som helst å kunne rekapitulere den, som kan synge fra bladet, og som evner å diagnostisere en tone (på klaveret) innenfor en halv tones feilgrense, gjelder som «meget musikalske». Den som kan gjenkjenne lette melodier uten å kunne reprodusere dem riktig, er «noe musikalsk». Den som ikke evner noe av dette er «umusikalsk».»

Alle de nevnte autoriteter mener altså å kunne trekke en grense mellem «musikalsk» og «umusikalsk». Hver av dem anvender en annen målestokk, hver av dem legger en annen side av den musikalske begavelse til grunn for sin definisjon, hver av dem stiller andre krav til dem som vil regnes for å være «musikalsk». Og efter all sannsynlighet vilde hver av dem komme til forskjellig resultat dersom de fikk til opgave å bestemme prosentforholdet mellem de «musikalske» og «umusikalske» innenfor en bestemt befolkningsgruppe. At det også vil være av overordentlig stor betydning hvilken definisjon man legger til grunn for sine arveundersøkelser er innlysende. Det er et spørsmål om ikke nettop de høist forskjellige opfatninger av begrepene «musikalsk» og «umusikalsk» er årsaken til at de forskere som hittil har opstillet formodninger med hensyn til arvetypen for den musikalske begavelse, er kommet til så forskjellige resultater. Således antar enkelte forskere at musikalitet arves som en dominant mendelsk egenskap, mens andre mener at den arves som en recessiv arve-egenskap.

Det er kanskje riktig å være litt varsom med disse konklusjoner. Ved alle disse betraktninger kleber der nemlig flere mangler. Først og fremst den at musikalitet er blitt behandlet som om det var en udelelig enhet, mens den i virkeligheten består av en rekke grunnegenskaper som til dels arves uavhengig, til dels avhengig av hinannen. Den musikalske begavelse er et så fint kompleks av egenskaper og funksjoner at det i første øieblikk skulde synes håpløst å forsøke sig på en metode til å bestemme dens art og grad, og å finne en felles målestokk for dens mangfoldighet av individuelle variasjoner. Vi kjenner fra våre omgivelser forskjellige typer av musikalsk begavelse. Vi kjenner enkelte som har et utpreget «musikalsk gehør», andre med en utpreget musikalsk hukommelse, noen har særlig evnen til musikalsk improvisasjon eller komposisjon, og hos andre er evnen til musikalsk reproduksjon særlig utviklet.

Disse individuelle variasjoner av den musikalske begavelse er, som nevnt, i første rekke av kvantitativ natur, idet de forskjellige egenskapers funksjon tilsammen bestemmer musikalitetens grad, hvilket i almindelighet får sitt uttrykk derigjennem at man betegner et menneske som mere eller mindre musikalsk. De forskjellige egenskaper som tilsammen betinger musikaliteten har imidlertid både psykologisk og musikalsk sett høist for skjellig verdi, samtidig som de viser sig å stå i et større eller mindre avhengighetsforhold til hinannen.

Således kan vi når det gjelder å bestemme et menneskes musikalitet betrakte de musikalske egenskaper fra to synspunkter, nemlig efter egenskapens strukturelle betydning, og efter dens symptomatiske betydning. En egenskaps symptomatiske betydning vil være desto større jo større dens gjensidige avhengighets forhold er til de øvrige egenskaper og ytringsformer for musikalsk begavelse. En sådan egenskap er f. eks. evnen til å improvisere en annen stemme. En egenskaps strukturelle betydning vil være desto større jo mere elementær og grunnleggende den er. En sådan egenskap er f. eks. evnen til å høre forskjell på toners høide.

For å kunne bestemme et menneskes musikalitet i forhold til andre menneskers, er det nødvendig først å bestemme de individuelle variasjoner av de enkelte egenskaper. Dernest gjelder det å bestemme de forskjellige egenskapers avhengighetsforhold eller korrelasjoner innbyrdes, for på grunnlag herav å klarlegge egenskapenes relative strukturelle og symptomatiske betydning.

Vi bringer nedenfor en kort beskrivelse av disse grunnegenskaper og målingen av samme. For hver av de nevnte egenskaper er utarbeidet en forsøksmetode, som består av en rekke prøver, ordnet efter vanskelighetsgraden slik at praktisk talt alle forekommende variasjoner kan beregnes og derved muliggjøre en individuell differensiering.

Målbare grunnegenskaper.

1) Skjelne-evnen for tonehøiden.

2 toner av forskjellig svingningstall spilles efter hverandre. Forsøkspersonen (F.p.) har å avgjøre om annen tone er høiere (H) eller lavere (L) enn første. (En mere utførlig beskrivelse følger senere.)

2) Skjelne-evnen for toners intensitet.

2 toner av forskjellig styrke blir anslått efter hverandre. F.p. skal avgjøre om den annen tone er sterkere (F) eller svakere (P) enn den første.

3) Skjelne-evnen for tidsintervaller.

Man hører 3 slag efter hverandre. F.p. skal avgjøre om tidsintervallet mellem de to siste slag er lengere (L) eller kortere (K) enn intervallet mellem de to første.

4) Bestemmelse av tonehøiden.

En tone anslåes. F.p. skal forsøke å finne den tilsvarende tangent på pianoet. Avvikelsen i antall halve toner blir å opføre efter hver prøve.

5) Absolutt tonefølelse.

F.p. skal umiddelbart gjenkjenne og betegne en tone, henholdsvis akkord, som man har spillet for ham, b) umiddelbart synge en navngitt tone.

6) Skjelne-evnen for tonedistanser.

Man anslår suksessivt 2 tonepar med forskjellige intervaller. F.p. skal avgjøre om det annet intervall er større (S) eller mindre (M) enn det første.

7) Hukommelse for tonerekker.

Man spiller en tonerekke og gjentar den derpå, men med forandring av en tone. F.p. skal angi hvilket nummer i rekken er forandret.

8) Sans for melodirenhet.

Man spiller parvis to tonerekker, skalaer eller harmonier, hvorav den ene «partner» inneholder en falsk tone. F.p. skal avgjøre om den sist spilte tonerekke, skala eller harmoni klinger falskere eller riktigere enn den første. Klinger den falskere opføres «F», klinger den riktigere opføres en «R» i en dertil bestemt rubrikk.[2]

9) Melodi-hukommelse.

Man spiller bruddstykker av kjente melodier. F.p. skal av disse bruddstykker gjenkjenne den tilsvarende melodi.

10) Skjelne-evnen for moll og dur.

Forut for prøven forklares ved hjelp av eksempler forskjellen mellem begrepene dur og moll («hård og bløt», «lys og mørk»). Man spiller a) tonerekker, b) akkorder, dels i moll og dels i dur. F.p. skal angi om det er moll (M) eller dur (D).

11) Analyse av flerklanger.

Man spiller akkorder med forskjellige tone-antall. F.p. skal angi hvor mange toner og hvilke toner hver akkord er sammensatt av.

Denne siden inneholder en illustrasjon som bør klippes ut og lastes opp til Commons.
Denne siden inneholder en illustrasjon som bør klippes ut og lastes opp til Commons.

12) Skjelne-evnen for taktarter.

Ved akcentuert banking angir man forskjellige taktarter (¾, ⁴/₉ etc). F.p. skal bestemme taktarten, henholdsvis reprodusere den.

13) Gjengivelse av melodier.

En ukjent melodi spilles. F.p. skal 1) nynne melodien, 2) reprodusere melodien på et for ham ukjent instrument (stemmegaffelserie).

14) Å synge en under stemme.

En enkelt melodi spilles. F.p. skal a) lære og holde en forut innspillet understemme eller b) finne (improvisere) en under stemme.[3]

Skjelneevnen for tonehøider.

La oss se litt på målingen av en enkelt av disse grunnegenskaper, nemlig en av de viktigste elementære egenskaper som betinger opfatningen av toner og tonekomplekser — skjelneevnen for tonehøider.

Når lydbølgen fra et tonende legeme, f. eks. en stemmegaffel, når øret, blir trommehinnen satt i svingninger. Disse svingninger blir ved hjelp av den sinnrike knokkelmekanisme i mellemrøret overført til det indre øre. Her blir den såkalte basilarmembran og det med denne forbundne Cortiske organ likeledes satt i svingninger, og man antar at disse svingninger virker som irritament på hørselcellene og at inntrykket fra disse gjennem nervefibrene blir overført til hjernen. Helmholz opfattet basilarmembranen som et system av uttallige små strenger. Hver av disse strenger mente han var avstemt på en bestemt tonehøide, således at kun den del av basilarmembranen blev satt i svingninger, som svarte til en given tones svingningstall. Hvis Helmholz’s resonanshypotese er riktig, skulde sansen for å høre forskjell på toner bero på hvor fint differentiert basilarmembranen er. Jo finere den er differentiert hos et individ, desto mindre vil den minste merkbare forskjell bli, som det evner å konstatere mellem to toner.

Sansen for å høre forskjell på to toner er meget forskjellig hos de forskjellige mennesker. Således finnes der noen få som kan høre forskjell på to toner som ikke avviker mere enn en halv svingning fra hverandre, mens der på den annen side finnes personer som ikke formår å høre forskjell på toner som ligger en kvart eller kvint fra hverandre. Mellem disse to ytterpunkter finner vi alle individuelle overganger.

Bestemmelsen av evnen til å høre forskjell på toner, blir utført på følgende måte: Man anslår to toner av forskjellig høide efter hverandre ved hjelp av stemmegafler eller andre lydkilder. Forsøkspersonen skal bestemme om den siste er høiere eller lavere enn den første. Er den siste tone høiere, noteres H på et dertil bestemt formular, er den lavere, noteres L. På denne måte får man anslått mellem 100—200 tonepar, hvis tonehøide til å begynne med avviker temmelig meget (ca. 30 svingninger) fra hverandre, men litt efter litt nærmer sig til hverandre, inntil det til slutt er en nesten ikke hørbar forskjell. Til å begynne med er opgaven for de fleste personers vedkommende meget lett, idet en høidedifferanse på 30 svingninger (i høide med a) svarer til noe over en halv tone på pianoet. Kun meget få personer klarer å løse den siste del av opgaven.

Den fremstående eksperimentalpsykolog, Carl E. Seashore, har for en rekke av den musikalske begavelses grunnelementer, således også for den ovenfor beskrevne egenskap — sansen for opfattelse av den minste merkbare forskjell på tonehøider — utarbeidet en test-serie, som er blitt overført på grammofonplater. Test-serien for tonehøider omfatter 100 tonepar. De to første tonepar avviker 30 svingninger, de to neste 27 svingninger, og således avtar svingningsdifferansen for hver gruppe, over 25, 18, 8, 5, 3, 2, 1 til en halv svingning.

Når nu en person har utfylt resultatene for de 100 tonepars vedkommende, blir hans for mular korrigert, hvorpå han på grunn av sin ydelse får et bestemt rangtall mellem 0 og 100. Har han f. eks. 15 feil, har han altså hørt 85 % riktig, får han rangtallet 65, d. v. s. blandt 100 personer vilde han bli den 65de. På denne måte er det mulig å verdsette ethvert individs ydelser i forhold til andres. En mann som av 100 opgaver har 97 riktige løsninger eller flere, får rangtallet 100, mens en annen som kun har 50 % riktige løsninger, får rangtallet 4. Således kan man med temmelig stor nøiaktighet måle og kontrollere evnen til å høre den minste merkbare forskjell på tonehøider hos meget musikalske så vel som lite musikalske, hos musikkutøvende som ikke utøvende, hos voksne så vel som hos barn. Og det merkverdige er at man ikke kan opøve og utvikle denne egenskap ved trening. Således har Seashore utført det samme forsøk med 14-årige skolebarn 20 dager i trekk, uten å kunne påvise noen bedring i resultatene fra første til tyvende dag. Og selv en så utpreget «gehørøvelse» som det å spille fiolin, synes ikke å virke utviklende på evnen til å skjelne tonehøider. Av 204 instrumentspillende personer i et av oss undersøkt materiale spiller 55 fiolin og 99 piano. En sammenligning mellem gjennemsnittsresultatene for disse to gruppers vedkommende viser at fiolinspillerne gjennemsnittlig hører 83,3 % riktig, mens pianospillerne gjennemsnittlig hører 83,9 % riktig, d. v. s. at fiolinspillernes skjelne-evne for tonehøider ikke er bedre enn pianospillernes. Dette tyder på at de arvede anlegg betyr alt og innflytelser utenfra intet for denne elementære musikalske egenskaps vedkommende. Hvilken grunnleggende og symptomatisk betydning evnen til å høre den minst merkbare forskjell på tonehøider har for et menneskes musikalitet, fremgår av omstående lille tabell. 248 forsøkspersoner har selv angitt om de betrakter sig selv som «meget musikalske», «musikalske», «noe musikalske» eller

Denne siden inneholder en illustrasjon som bør klippes ut og lastes opp til Commons.
«ikke musikalske». Beregner man nu gjennemsnittsverdien for

skjelne-evnen for hver av disse 4 grupper, erholder man følgende grupper, erholder man følgende resultater:

Tabell II.
Gruppe 1
Meget musikalske
2
Musikalske
3
Noe musikalske
4
Ikke musikalske
Antall forsøkspersoner 35 120 57 36
Gjennemsnittlig rangtall for s. f. t . (skjelne-evnen for tonehøider) 72 43 37 30

Tabell 2 viser at jo mere musikalsk man er, desto finere er skjelne-evnen for tonehøider. — Tabell 3 viser kanskje ennu tydeligere skjelne-evnens betydning for musikaliteten.

Tabell III.
Rangtall for s. f. t. 1—20 21—40 41—60 61—80 81 —100
Antall forsøkspersoner 53 37 83 90 87
Tilsvarende rangtall for musikaliteten 26 45 55 62 78

Her er 350 forsøkspersoner inndelt i 5 grupper efter rangtallene for deres skjelne-evne for tonehøider. For hver av disse grupper er så forsøkspersonenes gjennemsnittlige musikalske indeks beregnet, idet hver forsøksperson er tildelt en gradsbetegnelse mellem 0 og 100 alt efter deres ferdigheter i de øvrige musikalske prøver. Man ser av ovenstående tabeller at de personer som har en dårlig skjelne-evne for tonehøider (1 —20) også står meget lavt hvad musikalsk begavelse for øvrig angår, mens de som har utpreget skjelne-evne (81—100) også musikalsk sett står på et høit nivå.

Disse få eksempler får være tilstrekkelig for å vise skjelne evnens grunnleggende og symptomatiske betydning for den

musikalske begavelse.
Musikalsk begavelse — og almen begavelse.

Før vi går nærmere inn på resultatene av våre målinger, skal vi kortelig undersøke om de nevnte grunnegenskaper som betinger musikaliteten, influeres av utenomliggende, ikke-musikalske faktorer.

Som delegenskaper av musikaliteten valgte vi av de 14 målbare musikalske grunnegenskaper skjelne-evnen for tonehøider og melodihukommelsen, som begge kan opfattes som typiske representanter for denne egenskap og begge er tilgjengelige for nøiaktig måling.

En målestokk for begavelsen badde vi i de målte barns karakterer (i norsk og regning) ved siden av lærerkollegiets fellesbedømmelser.

Materialet for våre undersøkelser har vi samlet på følgende måte: Forsøkspersonen fikk en formular som på den ene side var bestemt til innførelse av målingsresultatene, samt til innførelse av karakterene i norsk, regning, sang etc. På den annen side skulde forsøkspersonen blandt annet besvare følgende spørsmål: Om meget musikalsk, musikalsk, eller ikke musikalsk? Kan lett finne en annen stemme? Spiller lett en kjent melodi? Etc.

Målingene blev foretatt ved forskjellige gutte- og pikeskoler i Magdeburg, samt ved et pikegymnasium i Oslo.

For sistnevntes vedkommende har vi som det fremgår av tabell 4 delt middelskole-klassens og gymnasie-klassens elever i 3 grupper: begavet, middelsbegavet og under middels begavet, i overensstemmelse med lærerkollegiets bedømmelse. Denne vurdering av elevenes begavelse blev foretatt med megen omhu og under ledelse av skolens rektor, Chr. S. Mellbye, som også elskverdigst gav oss anledning til å måle de forskjellige klasser.

I tabell 4 finnes en sammenlignende opstilling av elevenes begavelse og deres musikalske ydeiser i s.f.t. og m.h . prøvene.

Tabell IV.
Middelskolen Gymnasieklasser
Begavet Middels Under middels Begavet Middels Under middels
Antall personer 25 55 24 13 37 22
Gj.sn.alder 14,0 14,3 14,6 17,2 17,5 17,1
Gj. sn. verdi for s.f.t 76,8±2,2 75,5±2,2 76,8±2,2 77,8±2,3 76,8±1,4 78,7+1,6
Gj. sn. verdi for M.h 63,0±2,9 60,4±2,3 57,3±4,0 66,2±4,0 64,8±2,5 64,1±2,7

Av tabellen fremgår at alle tre begavelsesgrupper både for middelskolens og gymnasieklassenes vedkommende viste jevne resultater i s.f.t.-prøven. Av middelskole-elevene hadde de middels begavede 75,5 % riktige svar i s.f.t.-prøven, mens de begavede og under middels begavede stod likt med 76,8 % riktige svar. Lignende resultater viste sig for gymnasieklassenes vedkommende. Noen korrelasjon mellem musikalsk begavelse og almen begavelse synes altså, hvad s.f.t.-prøvene angår, ikke å bestå. Heller ikke av alderen synes ydelsene i s.f.t.-prøvene å være avhengig, da det gjennemsnittlige prosent-tall riktige svar er likt for middelskolens og gymnasieklassenes vedkommende.

En sammenligning mellem besvarelsene i m.h.-prøvene viser at den aldersbetingede innflytelse her ikke er helt forsvunnet. Gymnasieklassene har bestått prøvene 5 % bedre enn middelskoleklassene.

Der finnes for begge prøver (s.f.t . og m.h.) en kritisk alder, nedenfor hvilken ydelsene blir bedre med stigende alder, og ovenfor hvilken ydelsene ikke mere influeres av alderen. Denne kritiske alder ligger efter våre undersøkelser ved 14 år eller noe lavere for s.f.t.-prøvenes vedkommende og mellem 14 og 15 år for m.h.-prøvene.

Til belysning av disse forhold vil vi anføre et av oss undersøkt spesialtilfelle. Det gjelder målingen av 2 småpiker, C. N. og I. M., henholdsvis 9½ og 9 år gamle. Begge var over gjennemsnittlig begavet for sin alder, men C. N. stod intellektuelt noe høiere. Målingene av s.f.t. viste hos den bestbegavede C. N. gjennemsnittlig 55 % riktige svar. Da prøven bare innebærer to muligheter for svar, nemlig om den annen tone av hvert tonepar er høiere eller lavere enn den første, vil også den som ikke hører noen forskjell, men bare gjetter, gjennemsnittlig ha 50 % riktige svar. Resultatet 55 % riktige svar hos C. N. er derfor et meget dårlig resultat. Hos I. M. gav målingene av s.f.t. et resultat av gjennemsnittlig 81 % riktige svar. — Ved m.h.-prøven utgjorde de riktige besvarelser uttrykt i prosenter hos C. N. og I. M . henholdvis 40 og 72.

De påfallende gode målingsresultater hos I. M. forklares foruten ved gode musikalske evner dels derved at det dreier sig om et over gjennemsnittlig begavet barn, dels derved at man ved enkeltprøver kan kontrollere at forsøkspersonen har opfattet prøvens metodikk riktig.

Hos C. N. lå de intellektuelle forutsetninger som sagt ennu bedre an. Hennes påfallende slette målingsresultater viser, at selv de beste begavelsesmessige forutsetninger er uten betydning for prøvens utfall når de musikalske evner mangler.

De musikalske ydelsers uavhengighet av utenommusikalske faktorer lar sig altså i dette tilfelle påvise hos barn av lavere alderstrin. Våre undersøkelser har godtgjort at et visst minimum av alder og en derav følgende begavelsesgrad er påkrevet for å kunne bestå de forskjellige prøver svarende til vedkommendes musikalske anlegg.

Ydelsene i de musikalske prøver er imidlertid uavhengig av den grad hvormed dette minimum overskrides. Hvis minimum er overskredet, blir altså de musikalske ydelser ikke betinget av disse utenomliggende ikke-musikalske faktorer.

Den kritiske lavalder over hvilken man ikke lenger kan påvise noen avhengighet mellem de musikalske ydelser og alderen, ligger hvor det gjelder skjelne-evnen for tonehøider lavere enn hvor det gjelder den vanskeligere melodihukommelsesprøve. Fra 15-årsalderen av kan — ifølge de resultater vi er kommet til — ingen avhengighet konstateres mellem prøveresultatene på den ene side og alder og begavelsesgrad på den annen. Fra dette alderstrin av består de dårlig begavede prøvene like godt som de godt begavede. Under den kritiske lavalder kan der påvises stigning i de musikalske ydelser med stigende begavelsesgrad. De musikalske ydelser er desto mere avhengig av alderen jo lavere alderstrinet er.

At den kritiske lavalder ligger lavere hvor det gjelder skjelne-evnen for tonehøider enn hvor det gjelder den vanskeligere melodihukommelsesprøve, tyder på at den kritiske lavalder synker jo enklere prøven blir. Hvis prøvene var enkle nok, vilde den musikalske ydelsesevne være helt uavhengig av den almindelige begavelse også for de lavere alderstrins vedkommende.

Idet vi går ut fra at målingene av skjelne-evnen for tonehøider og melodihukommelsen — bortsett fra en aldersbetingethet under en viss kritisk lavalder — kan opfattes som et typisk uttrykk for musikaliteten, og idet vi benytter karakterene for regning og tysk (norsk) såvel som lærerkollegiets bedømmelse som målestokk for begavelsesgraden, mener vi å kunne trekke den

Denne siden inneholder en illustrasjon som bør klippes ut og lastes opp til Commons.

slutning av våre undersøkelser at musikaliteten ikke er betinget av almindelig begavelse. Vi fremhever at vi i denne forbindelse bare holder oss til de elementære former for musikaliteten. Problemer som angår mere kompliserte former for musikalitet og musikalsk produksjon og reproduksjon berøres ikke i nevnte undersøkelse.

Antar vi at de målte personers begavelsesgrad kan ansees som et resultat av arvede anlegg og de viktigste her i betraktning kommende miljø-innflytelser, så tror vi enn videre å kunne trekke den slutning av våre undersøkelser at musikaliteten ikke er betinget av miljøfaktorer.

Genealogiske undersøkelser.

Foruten de individuelle målinger, optatt ved skoler, seminarer, musikk-konservatorier og sangforeninger i Oslo, Gjøvik, Berlin, Magdeburg, Freiburg, Weingarten, Neviges, Leipzig og Frankfurt, omfatter vårt materiale genealogiske undersøkelser, dels i form av direkte målinger gjennem flere generasjoner, dels i form av familiære spørreskjemaer, som blev utfylt av det målte individ.

Disse spørreskjemaer er inndelt i 24 lengdespalter, som hver inneholder et spørsmål. Individene i første spalte er inndelt i fire grupper ovenfra og nedover: Første gruppe omfatter barna, d. v. s. siste generasjon av familien. Annen gruppe omfatter faren og hans familie (farens søsken og foreldre). Tredje gruppe omfatter moren og hennes familie. En fjerde gruppe er bestemt for øvrige slektninger, som f. eks. oldeforeldre etc. og deres søsken.

Blandt annet skal følgende spørsmål besvares av hvert av familiens medlemmer:

Er De meget musikalsk? Musikalsk? Noe musikalsk? Ikke musikalsk?
Spiller De noe instrument? Synger De?
Hvor lenge har De hatt undervisning?
I hvilken alder blev musikalsk begavelse observert?
Gjenkjenner De lett musikkstykker?
Sans for rytme?
Hører De lett når der synges eller spilles falskt?
Synger De med letthet en kjent melodi?
Kan De holde en annen stemme?
Kan De improvisere en annen stemme?
Spiller De efter gehør?
Absolutt tonefølelse?
Annen kunstnerisk begavelse?
Noen slags utpreget begavelse for øvrig?

Det er klart at en bedømmelse på grunnlag av spørreskjemaer i mange tilfeller fører til feilaktige slutninger med hensyn til den enkeltes musikalske kvalitet. Svarene vil være avhengig av den tid utfyllende person har til sin rådighet, hans interesse for saken, personlig forfengelighet, beskjedenhet, etc. Manglende kjennskap til de øvrige familiemedlemmer spiller inn likesom vurderingen i alle tilfeller vil være subjektivt betinget. Sammenlignende kontrollprøver har vist at forskjellige familiemedlemmer har avgitt en forskjellig bedømmelse av en og samme person, og at de personer hvis musikalske egenskaper er lite kjent, gjennemgående blir undervurdert. Slike feilkilder vil forskyve resultatene av den slags undersøkelser i den ene eller annen retning. Således vil kanskje enkelte meget musikalske mennesker, som ikke er musikkutøvende, ikke erkjennes som sådanne. Tar man imidlertid i betraktning at over 80 % av de musikalske individer ifølge vårt materiale er musikkutøvende, samt at bare 15 % av samtlige individer er opgitt å være «meget musikalske» tør man anta at antallet av dem som istedenfor «musikalske» burde være betegnet som «meget musikalske» ikke vil overskride 2 %.

Som eneste vurderingsgrunnlag er spørreskjemametoden utilstrekkelig. Den blir først brukbar ved å benytte den i forbindelse med direkte målinger — som tidligere beskrevet — for derved å skaffe et objektivt grunnlag for den subjektive vurdering. Det målte individ kan nemlig bedømme de andre familiemedlemmer i forhold til sig selv. Det har å avgjøre om dette eller hint medlem er mere, like meget eller mindre musikalsk enn det selv er.

Ved hjelp av denne metode — den direkte i forbindelse med den indirekte — har vi fastslått en rekke genealogiske arveforhold mellem barn og foreldre, barn og besteforeldre og barn og sidelinjer.

Herunder har vi benyttet oss av en kvantitativ gradering av individene, uttrykt i rangtall mellem 0 og 10. Utarbeidelsen av rangskalaen på basis av individenes relative ydelse i angjeldende prøver er skjedd på samme måte som antydet for skjelne-evnen for tonehøiders vedkommende. Individer med rangtallene 0—1 har vi betegnet som ikke musikalske, individer med rangtallene 2—4 som noe musikalske, individer med rangtallene 5—7 som musikalske og individer med rangtallene B—lo8 — 10 som meget musikalske.

Vi går dernest over til å behandle de enkelte korrelasjons forhold og begynner med:

Denne siden inneholder en illustrasjon som bør klippes ut og lastes opp til Commons.

Denne siden inneholder en illustrasjon som bør klippes ut og lastes opp til Commons.
Barn og foreldre.

Massestatistisk foreligger en lett påviselig korrelasjon mellem barnas og foreldrenes begavelsesgrad. I enkelttilfeller forekommer dog hyppig undtagelser: Barn hvis begavelsesgrad ligger betydelig høiere eller lavere enn foreldrenes gjennemsnittlige begavelsesgrad. Tavlene på forrige side viser hvordan barnas begavelse tilsvarer foreldrenes og hvordan barnas begavelse ligger betydelig høiere enn foreldrenes.

Årsaken til slike avvikelser som ikke kan forklares gjennem foreldrenes begavelse, er å søke i foreldrenes genotypiske beskaffenhet. De eneste holdepunkter for en undersøkelse av foreldrenes genotypiske beskaffenhet har man i besteforeldrenes og sidelinjenes begavelsesgrad.

Barn, besteforeldre og sidelinjer.

Her viste korrelasjonen sig ifølge vårt materiale å være forbausende stor, idet prosentforholdet mellem positive og negative barn forskjøv sig parallelt med prosentforholdet mellem positive og negative besteforeldre, henholdsvis positive og negative side linjerepresentanter.

Hosstående tavle viser sidelinjenes store arvemessige betydning. Vi ser to av stamforeldrene, begge jevnt begavet med rang tallene 4,5 og 4 (bedømt efter rangskalaen 0 til 10, hvorav 0 betegner lavmålet og 10 det musikalske optimum). Deres fire barn viser jevn begavelse, hvert med rangtallet 5. Høist bemerkelsesverdig er at den eldste datters barn har et rangtall som ligger høit over gjennemsnittet (7,7), mens den yngste datters barn har rangtall som ligger langt under gjennemsnittet (3,8). Forklaringen finner man ved å studere sidelinjene. I det ene tilfelle har sidelinjene et gjennemsnittsrangtall på 6,8, i det annet tilfelle på 2,5. Man arver ikke foreldrenes begavelse, man arver slektens.

Denne siden inneholder en illustrasjon som bør klippes ut og lastes opp til Commons.
Musikalske tvillinger.

Undersøkelser av eneggede tvillinger gir en bekreftelse av disse resultater.

I en sangforening i Brooklyn (Jenny Lind Chorus) hadde vi anledning til å undersøke et tvillingpar (søstre), som viste overordentlige likhetspunkter i sine musikalske anlegg, bl. a. hvor det gjaldt stemmens omfang, evnen til å lære og improvisere en annen stemme, likesom de begge var i besiddelse av den absolutte tonefølelse. Det som gir dette tilfelle særlig betydning er at de to søstre var opdratt i hver sin familie som med hensyn til musikalsk begavelse var meget forskjellig fra hverandre.

Et annet tilfelle av eneggede tvillinger hadde vi anledning til å iaktta på en norsk skole. Det dreiet sig om tvillingsøstre, som i sanglig henseende var så like at læreren ikke kunde skjelne dem fra hinannen på stemmen. Begge sang en smule urent og hadde en tilbøielighet til å «sveve» på tonen i de høiere registre. Særlig interessant var det, at denne usikkerhet i å treffe tonen var begrenset til de tre øverste toner.

Lignende resultater er vi kommet til ved direkte måling av tvillinger (både av eneggede og toeggede).

En stor del av disse målinger er foretatt ved det biologiske institutt i Frankfurt a/M.[4]. Under professor v. Verschuers ledelse har dette institutt i en årrekke drevet tvillingforskning, og har vært et av de ledende på arvelighetsforskningsområdet i Tyskland. Under de gunstige betingelser dette moderne institutt kunde by, og med det store tvillingmateriale til vår rådighet, var chancene særlig gunstige for et grunnleggende resultat.

I vårt forsøksmateriale befinner sig så vel eldre som yngre tvillinger (dog med 10 år som lavgrense) både eneggede og toeggede, begavede og slett utrustede. Det er herved fremkommet et resultat som kan tjene til å belyse forholdet mellem arv og miljø.

Det første par eneggede vi målte var to 14 års gutter, hvorav den ene spilte piano og den annen ikke spilte noe instrument. Allikevel bestod de to alle prøver med nøiaktig samme resultat.

Den første prøve gjaldt evnen til å skjelne tonehøider (de lettere prøver). Begge klarte disse uten feil.

Den neste prøve (en hukommelsesprøve) består i at et visst antall toner spilles to ganger. Annen gang er en tone forandret i siste rekke. Disse tvillinger blev prøvet med 2, 3 og 4 toner. Ved 2 gjør begge 1 feil, ved 3 begge 1½ og ved 4 gjør begge ingen feil — altså en gjennemført overensstemmelse!

I en prøve på skjelning mellem moll og dur viser begge sig svake, idet de begår hver 6½ feil!

I forsøk på å skjelne hvor mange toner anslåes samtidig på pianoet, klarer de den første rekke (ialt 10 akkorder) bra, mens begge er udyktige i den vanskeligere rekke. De presterer feiltall på henholdsvis 6 og 7. Halvparten av feilene er felles. En spesiell ting er at de begge hører en bestemt treklang som en enkelt tone!

I den siste vanskelige intervallprøve gjør begge en del feil. De betegner sin usikkerhet ved å sette flere «Gleich». Begge har i første rekke to feil, mens den annen rekke viser to feil mere på den ene.

Noen av de senere målte par er tydelige eksempler på at hvis den ene viser sig å være umusikalsk, er den annen det i samme grad. I dette tilfelle dreier det sig om to eneggede piker i samme alder.

I samtlige prøver gjøres en mengde feil selv ved de enkleste og tydeligste øvelser. Efterprøving fører riktignok til andre besvarelser, men antallet av feil er det samme. Begge er altså helt udyktige i prøvene.

I motsetning til disse resultater står resultatene av målingene av toeggede tvillinger. Et av parrene, to 16 års gutter, danner det tydeligste eksempel. Begge besvarer de enklere prøver riktig, men den ene gjør ingen feil i de vanskeligere prøver, hvor den annen viser sig helt udyktig. I den vanskeligere moll-dur prøve har den ene alt riktig, den annen alt galt.

Det viser sig altså med stor tydelighet at man ved de musikalske målinger kan vise den skarpe grense mellem eneggede og toeggede tvillinger. Selv om de toeggede vokser op under de samme forhold og er utsatt for den samme undervisning i musikk viser deres gehør sig å være forskjellig.

De eneggede derimot er helt igjennem like. Dette er ikke enestående eksempler, men eksempler som er tatt ut av en rekke andre. Ved disse målinger i Frankfurt er ialt blitt målt 25 par, hvorav ingen stiller sig som motbevis til teorien om eneggede tvillingers arvelig betingede overensstemmelse. De stiller sig derimot alle som mere eller mindre sterke beviser for teoriens riktighet.

Sammenfatning.

Vi har sett hvordan grunnegenskapene for den musikalske begavelse egner sig til å påvise sjelelige egenskapers arvegang. Våre undersøkelser har stadfestet at arvegangen for sjelelige egenskaper forholder sig analogt med arvegangen for de legemlige egenskaper. Våre undersøkelser har også stadfestet at det ikke er foreldrenes egenskaper man arver, men slektens.

Den funne overensstemmelse av begavelsesgraden hos barn og foreldre, vil efter manges opfatning også kunne forklares utfra det felles miljø, idet barna vokser op under foreldrenes innflytelse og påvirkning. Til en viss grad kan det samme gjelde forholdet mellem barn og besteforeldre. Hvor det dreier sig om barn og sidelinjer derimot, er de miljømessige faktorer praktisk talt satt ut av spillet. Den funne overensstemmelse i vårt materiale har m. a. o. bare en forklaring: slektsarven. Klarleggelsen av arv av sjelelige egenskaper og den store begavelses arvegang, danner en naturvitenskapelig bekreftelse av våre forfedres erfaringer på slektskulturens område.

Det er den viktige konsekvens av våre målinger av sjelelige egenskaper.


  1. I Tyskland blev der i den for oss norske gunstige valutatid innrettet en liten avdeling av Vinderen Biologiske Laboratorium i Berlin hvor flere unge medisinere et par år arbeidet som field workers og innsamlet materiale fra Berlin, Magdeburg, Leipzig, Rhinland og Freiburg, ialt over ti tusen enkeltindivider. I Leipzig blev Thomanerkoret underkastet målinger av spesielle musikalske evner.
  2. Til måling av sansen for melodirenhet har vi benyttet følgende av Fridtjof Mjøen utarbeidede metode: på ét almindelig orgel blev der innsatt falske toner. Falskhetsgraden varierer fra 4 til 1 sekstendedel av en hel tone. Undersøkelsene viser at de fleste mennesker med letthet hører de falske toner som avviker 4 sekstendedel av en hel tone, mens de færreste er i stand til med sikkerhet å konstatere avvikelser så små som 1 sekstendedel av en tone.
  3. Der finnes også en del grunnegenskaper av mindre symptomatisk verdi, f. eks. skjelneevnen for taktarter, musikalsk imaginasjon, intervalømfintlighet etc. slik at man ialt kan regne med 20 grunnegenskaper for musikaliteten.
  4. Disse målinger av bestemte sjelelige basalegenskaper blev utført av assistent ved V. B. L. stud. med. Brantenberg.