Rasehygiene/3

Fra Wikikilden
Hopp til navigering Hopp til søk
Jacob Dybwads Forlag (s. 54-76).

Utforskningen av rasenes historie, deres utvikling, deres virke og kulturelle betydning, lar særlig billedet av en rase tre klart frem: Den nordiske. Dette henger til dels sammen med rasens karakteristiske antropologiske kjennemerker, som gjør oss i stand til, hvor den enn dukker op i historien, å skjelne den tydelig ut fra de andre. Helt tilbake til de eldste kulturer finner vi spor efter den nordiske rase.

Ved siden av den antropologiske vitenskap er det særlig sprogforskningen — og utforskningen av stedsnavn — som begge har bidratt til å kaste lys over disse spørsmål. Det har vist sig at mange geografiske betegnelser, gudenavn, heltenavn etc. i Palestina, Italia, Grekenland, er av nordisk oprinnelse. Man har likeledes påvist at det oldpersiske sprog oprinnelig har utviklet sig av det nordiske.

«Det man i sprogvitenskapen kaller „indogermanisering“ betyr antropologisk et herredømme av en nordisk overklasse» (H. F. K. Günther). Betrakter man folkene under denne synsvinkel, viser det sig «at de gamle indere som de gamle persere, helenere som romerne, kelterne som de gamle slaver, opviser de samme kjennetegn som germanerne og som mennesker av nordisk rase idag: Høi, slank vekst, lys hud, lyst hår og lyse øine. Der hvor benrester har holdt sig fra disse folks tidligere tider, opviser de foruten den høie vekst også for det meste den lange skalle og den smale ansiktsform som er egen for den nordiske rase.»

Også den bildende kunst har gitt forskningen verdifulle holdepunkter for den nordiske rases utbredelse blandt de gamle kulturfolk. Perserkongen Darius finnes gjengitt som en mann av overveiende nordisk rase. Høvdingeskikkelser fra den klassiske tid, som Alexander den store, Filip av Makedonia, Hannibal, Cæsar, Augustus, diktere som Euripides, Sophokles, tenkere som Platon, Aristoteles, hadde alle nordisk blod.

Man har tidligere antatt at den store indogermanske (nordiske) rases urhjem var Asia. Betegnelsen «indogermansk» tyder på det. Nyere forskning har mere og mere godtgjort at Nordvest-Europa er dens hjem. Reche fremhever hvordan de geografiske værforhold har gitt rasen den største grad av utfoldelse. Her ligger rasens «optimale klima». I skarp motsetning til Asias kontinentale klima, hvor de nordiske stammer vantrivdes og gikk til grunne. En kjensgjerning som alene peker i retning av Nordvesteuropa som rasens hjemsted. Herfra vandret de nordiske stammer øst og sydover til India, og videre til Persia, Palestina, Egypt, Grekenland, Italia. Overalt medbragte de foruten sitt blod, sine seder, sin byggemåte, sine redskaper, sitt akerbruk, sine våpen, sin kampmåte, sine begravelsesskikker og sin religiøse gudsopfatning.

De gamle persere kalles av Gobineau ifølge sitt blod og vesen et germansk folk; deres religion, mazdaismen, stiftet av Zaratustra, kaller han kun i sin ytre, rituelle form persisk, men i sin innerste, åndelige kjerne, nordisk. Egypts kongeslekter hadde nordisk blod. Filosofen på faraonernes trone, Amenophis IV, innførte med sin hustru, den berømte Nephretete, den nordiske solkultus og kalte sig selv «Ech-en-Aton», d. e. solskivens glans. Den likeså intelligente som forførende Kleopatra viste nordiske rasetrekk. Særlig tydelig trer det nordiske innslag senere frem i den greske og romerske kultur.

Det fysiske ideal.

Et flyktig blikk på de antikke statuer, billedverker og mosaikker viser oss at grekernes fysiske ideal har vært nordisk. Også hos romerne var det lyse hår, den høie legemsvekst og de «rasende øine» ettertraktede skjønnhetsverdier. Keiser Caligula pyntet sig med rød parykk, rikfolk skaffet sig blondt hår fra Germania,

Denne siden inneholder en illustrasjon som bør klippes ut og lastes opp til Commons.
Denne siden inneholder en illustrasjon som bør klippes ut og lastes opp til Commons.
Denne siden inneholder en illustrasjon som bør klippes ut og lastes opp til Commons.
Jomfruen fra Orleans (1412). Nordisk. Ung pike av idag. Nordisk.
og mange av renessansens fornemme damer, hvis hår ikke hadde

den yndede gullfarve, opnådde den ved kunstige midler.

Et eksempel på nordisk idealisering er Chapus billedhuggerverk av Jomfruen av Orleans. «Kun i denne nordiske pike,» sier Günther, «kunde Chapu tenke sig legemliggjort den sjelelige storhet som skulde uttrykke hans Jeanne d’Arc. Det sier sig selv at denne halvt bevisste, halvt ubevisste forestilling om samhørigheten mellem det nordiske menneskes ytre trekk og det sjelelige uttrykk for skjønnhet, førerskap, skaperkraft, ikke hadde kunnet opstå hvis ikke tusen erfaringer gjennem mange generasjoner hos de vesterlandske folk hadde begrunnet denne forestilling og helt op til våre dager om og om igjen stadfestet den på ny.»

Rase og adel.

Gobineau har påvist at middelalderens adel i Europa for en overveiende del var efterkommere av nordiske stammer fra folkevandringstiden, som i forskjellige land hadde slått sig ned som jordeiende herskerklasser over den ikke-nordiske befolknings del.

Ennu så sent som i 1878 sier den tyske forsker Poesche at «blandt den tyske adel finnes det den dag idag så godt som ingen mørke typer». Og omtrent samtidig gir franskmannen Durand de Gros følgende beretning om adelens rasemessige sammensetning i et sydfransk departement, Aveyron: «Ennu den dag idag finnes i Aveyron en rekke adelige familier; hos alle er et bestemt slags menneske fremtredende, med blondt hår, blå øine, lys hud, lys ansiktsfarve og slanke skikkelser av over middels høide. Mens nu alle disse gamle adelige nesten uten undtagelse er blonde, faller der i Aveyrons øvrige befolkning bare 4 blonde på 100 innbyggere.»

Günther anfører hvordan billeder av østafrikanske stammer viser en påfallende raseforskjell mellem adelige og ikke-adelige folk. Adelen består som regel av hamittisk (etiopisk) rase med ringe negrid innslag, det øvrige folk er negride med ringe hamittisk innslag. Den hamittiske rase spiller øiensynlig den samme rolle innen mange afrikanske folkeslag som den nordiske rase innen de indogermanske.

Begrepet adel kan i våre dager synes å ha et noe foreldet preg. Mange steder eksisterer ingen adel mer, f. eks. i Norge. Den er forsvunnet som det heter, men det betyr bare at den er forsvunnet i social henseende, ikke i biologisk. Det arvestoff adelen representerer, er gått en del tilbake, grunnet fødselsbegrensningen, men forsvunnet er det ikke, selv om dets representanter ikke mere fører det feudale liv på sine slott. Mannen med adelsmerket på sin panne lever den dag idag, og er å finne innen alle befolkningslag: Embedsstanden, de fri erhverv, arbeiderne og fremfor alt i den norske bondestand. Den biologiske klasse-inndeling er ikke identisk med den sociale. Det sociale nivå som rettelig burde være et uttrykk for medfødt dyktighet, er særlig i en tid som vår, da de sociale muligheter er så mangfoldige som de er, dessverre altfor ofte et uttrykk for helt andre sider av mentalitet og moral. Resultatet er at så langt fra bare den dyktige, men også den biologisk eller moralsk mindreverdige kan nå høit på samfundsstigen, mens megen dyktighet kunstig holdes nede. En god del av landets verdifulleste arvestoff finnes utvilsomt representert innen den sociale middel- og underklasse. Men alt dette kan ikke forhindre at den biologiske og sociale klasse-inndeling i noen grad faller sammen, fordi den biologisk høiverdige alltid vil ha en tendens til å stige, den biologisk lavverdige en tendens til å synke i socialt nivå.

Den nordiske rases utbredelse.

Lenz har foretatt en forsøksmessig beregning av den nordiske rases utbredelse i nutiden og sammensatt resultatene i nedenstående tabell, (utarbeidet 1926). Tabellen er opsatt på basis av den antagelse at antallet av mere eller mindre nordiske mennesker faller noenlunde sammen med antallet av «hvite». En del av de mennesker vi kaller «hvite» kan være uten ethvert innslag av nordisk blod, f. eks. medlemmer av den mediterrane rase. På den annen side finnes der millioner av «farvede» med innslag av nordisk blod, f. eks. mulatter og mestiser. Går man ut fra at disse forhold tilnærmelsesvis opveier hverandre, skulde antallet

Denne siden inneholder en illustrasjon som bør klippes ut og lastes opp til Commons.
Denne siden inneholder en illustrasjon som bør klippes ut og lastes opp til Commons.
Denne siden inneholder en illustrasjon som bør klippes ut og lastes opp til Commons.
Hundre prosent nordisk.
Denne siden inneholder en illustrasjon som bør klippes ut og lastes opp til Commons.
Denne siden inneholder en illustrasjon som bør klippes ut og lastes opp til Commons.
Begge prisbelønnet i en tysk landskonkurranse om: «Den beste nordiske type».
av mennesker med nordisk blod være omtrent det samme som

antallet av «hvite», nemlig vel 600 millioner.

Tabell I.
Hele Befolkningen Andel nordisk blod Motsvarende arvemassen av Inntil 50 % nordiske mennesker Mennesker med minst ⅞ nordisk blod
Mill. Ca. pct. Ca. mill. Ca. mill. Ca. mill.
Nord-Europa med Baltenland 20 70 14 17 5
Vest-Europa med Belgia og Holland 100 50 50 50 10
Mellem-Europa med Polen 130 45 60 60 10
Australia med Ny-Zeeland 6 45 3 3 1
Nord-Amerika 110 40 45 40 10
Syd-Afrika 12 30 4 4 1
Øst-Europa 120 25 30 5 1
Sibiria 10 25 2 1
Syd-Europa 90 10 10 1
Syd-Amerika 60 5 3 1
650 200—250 150—200 35—40

Lenz gjør opmerksom på at tabellen ikke gjør krav på å være nøiaktig, men den skulde dog i store trekk gi et billede av de faktiske forhold. I annen spalte er det forsøkt en tallmessig bedømmelse av den gjennemsnittlige prosentsats nordisk blod i angjeldende område. Omregnes disse prosentsatser i absolutte tall (100-prosents typer) får man tallene i tredje spalte (sammenlagt ca. 200—250 millioner). Så stort omtrentlig skulde altså antallet av rent nordiske mennesker være, som kunde tenkes fremkommet ved «opsummering» av alt det nordiske blod som finnes. I virkeligheten er antallet av rent nordiske mennesker langt mindre, da den overveiende del av nordisk blod finnes representert hos blandingstypene. I fjerde spalte finnes en forsøksmessig omregning av antall mennesker med inntil 50 prosent nordisk blod (sammenlagt ca. 150—200 millioner), og i femte spalte en forsøksmessig omregning av antall mennesker med minst syv åttendeler nordisk blod (sammenlagt ca. 35—40 millioner).

Denne siden inneholder en illustrasjon som bør klippes ut og lastes opp til Commons.
Denne siden inneholder en illustrasjon som bør klippes ut og lastes opp til Commons.
Dansk forfatter. Nordisk. Tysk officer. Nordisk.

De reneste nordiske strøk er Nord- og Vest-Europa, dernest følger Mellem-Europa, Australia, Nord-Amerika, Syd-Afrika, Øst-Europa, Sibiria, Syd-Europa og til slutt Syd-Amerika, som er det minst nordiske av dem alle.

Befolkningen på den skandinaviske halvø har alltid vært sammensatt av nordiske elementer. Både Norge og Sverige har fra begynnelsen vist et noenlunde ensartet rasebillede. Bortsett fra en liten kontingent av samer i Nord-Norge og Nord-Sverige utgjør skandinaverne en mere enhetlig befolkningsgruppe i rase, sprog og religion enn noe annet folk ellers.

Centret for de reneste typer av den nordiske rase er nu i Sverige, skriver Madison Grant, «og der er ingen tvil om at den skandinaviske halvø, med de umiddelbart tilstøtende kyster av Balticum, var det første utstrålingscentrum for de teutoniske og skandinaviske grener av denne rase.

Skandinavias befolkning har helt fra den neolitiske tids begynnelse vært sammensatt av disse nordiske folk, og Sverige representerer for tiden et av de få land som aldri er blitt undertrykket av fremmede erobrere og hvor der helt fra begynnelsen har vært en eneste rasetype. Denne nasjon er enestående ved sin ensartethet i rase, sprog, religion og sociale idealer.»

Overveiende nordiske folk er dansker, tyskere, særlig nord-tyskere, englendere, skotter, vestfinnlendere, balter, nordmannerne i Nord-Frankrike og nord-italienerne. I de øvrige strøk av Europa forekommer rasen bare i sparsom grad. Dog finner vi mere eller mindre tydelige innslag av de nordiske rasebestanddeler hos nesten alle kulturfolk.

I Skandinavia har en rekke forskere foretatt undersøkelser over den nordiske rases utbredelse, bl. a. Bryn, Schreiner, Lundborg, Fürst, Retzius, Austrumdal o. a. Tar man de viktigste antropologiske kjennemerker, den høie legemsvekst, den smale skalle og de lyse farver, viser det sig at de rene, hundreprosents typer finnes hyppigst representert i de norske dalfører og i store deler av Midt-Sverige.

Regner man med overveiende nordiske typer, kommer man til at disse utgjør rundt regnet ni tiendedeler av befolkningen.

Den nordiske rasesjel.

Vi har omtalt den nordiske rases karakteristiske legemlige egenskaper, og sett at det finnes trekk som adskiller den fra de andre raser. Spørsmålet er: Hvordan forholder det sig med det sjelelige utstyr? Finnes det også her egenskaper og karaktertrekk som adskiller de nordiske fra de andre? Utvilsomt gjør det det. Selv om grensen er vanskeligere å trekke, er det ingen grunn til å anta at en sådan ikke eksisterer.

Å beskjeftige sig med rasenes sjelelige utstyr betraktes av mange som «uvitenskapelig» fordi disse egenskaper ikke kan måles eksakt. Med rette bemerker Lenz at man av samme grunn kan avvise psykologien og psykiatrien som «uvitenskapelige» forskningsområder. «Det er ingen grunn til å anta at den sjelelige raseforskjell skulde være mindre enn den legemlige,» sier han. «Hvis det bare fantes legemlig raseforskjell, vilde hele rasespørsmålet være uten betydning. Og i nær sammenheng med det står øiensynlig den kjensgjerning at den sjelelige raseforskjell med forkjærlighet enten overdrives eller totalt benektes.» Enkelte lærde som f. eks. Boas, har ikke bare benektet at man kan konstatere sjelelig raseforskjell, men til og med benektet at en sådan overhodet eksisterer. All sjelelig forskjell mellem «menneskegruppene» skulde angivelig være en følge av øvelse, opdragelse og annen ytre innflytelse. De primitive grupper skulde bare derfor ikke ha utviklet noen høiere kultur, fordi de er vokset op i ugunstige omgivelser og ikke har hatt den nødvendige anledning. Herunder gir man det gjerne utseende av at ethvert forsvar av raseteorien er tendensiøs, men at det ikke er tendensiøst at man benekter en sådan.

En annen innvending som ofte anføres er at den innbyrdes blanding mellem rasene har vært så stor at det ikke lenger eksisterer noen sammenheng mellem de sjelelige og legemlige egenskaper. Det kan stemme i enkelte tilfeller. Sikkerlig finnes det typer, hvis ytre og indre utstyr ikke stemmer overens. En viss sammenheng kan man allikevel ikke se bort fra. Likesom mennesker med lyst hår vil ha en tendens til å ha blå øine, vil mennesker med lyst hår og blå øine ha en tendens til å ha nordisk mentalitet.

Men hvad er «nordisk mentalitet» vil man spørre. En nøiaktig definisjon lar sig naturligvis ikke gjennemføre. Man sier om den nordiske mann at han er sanndru. Men det er ikke lett å bevise det. Tvert om er det langt lettere å trekke påstanden i tvil. Bl. a. finnes det undtagelser, det finnes typer som er både lyshåret og blåøiet uten at det dermed er sagt at de lider av noen overdreven sanndruhet. Den menneskelige mentalitet er en sammensatt mekanisme, og spenner over alle nyanser av gode og slette impulser. Noe godt og noe vondt finnes det i ethvert menneske. Men derav å trekke den slutning at alle mennesker er like hører ingen steds hjemme.

For nordboer som har opholdt sig i noen tid i syden vil det være nærliggende å konstatere at sanndruhet er en egenskap som forekommer hyppigere hos nordiske enn hos sydlandske mennesker. Noen absolutt moralsk bedømmelse er det ikke tale om her, kun en relativ. Så langt sanndruhet kan regnes for noen typisk egenskap hos mennesker overhodet, må den sies å være mere typisk for det nordiske menneske, mindre typisk for det sydlandske.

Denne egenskap står i sammenheng med andre egenskaper hos den nordiske mann, taushet, saklighet, en viss mangel på fantasi. Den nordiske har, om man kan uttrykke det slik, ikke så meget «bruk» for å lyve, ikke så meget glede av det. Sydlendingen derimot har ofte en stor og livlig fantasi, han elsker å leke med fakta og begreper og står ofte ganske uforstående overfor begrepet «sannhet». Ofte lyver han av ren hjelpsomhet — og det vilde forsåvidt være urettferdig å bedømme en slik foreteelse efter våre moralske begreper. For en sydlending er usannheten en mere uskyldig ting, som nesten naturlig føier sig inn i hans daglige repertoar. For oss nordboer er det en mere alvorlig forgåelse.

Et av grunntrekkene ved den nordiske mentalitet er at de bare tror på det de selv innser. De overtar ikke gjerne «andres» erfaringer. Allerede Julius Cæsar fremhevet dette som et karakteristisk trekk ved germanerne. Tacitus taler om hvordan germanerne ved hjelp av gode seder opnådde mere enn andre folk ved strenge lovbestemmelser.

Reche fremhever hvordan de nordiske står særlig høit m. h. t. klar og logisk tankeevne, likeledes i fremsynthet og trang til å utforske, erobre og beherske naturen. Av andre egenskaper kan fremheves deres bedømmelsesevne, som i regelen er høit

Denne siden inneholder en illustrasjon som bør klippes ut og lastes opp til Commons.
(kilder: (Fot. Eivind Enger.))
utviklet, og deres dådskraft. Karakteristisk er en viss treghet

i tankegangen, ofte også en utpreget stahet. Den nordiske mann er kjent for å være dristig og for sin organisatoriske og skapende evne. Mange av de store opdagelsesreiser blev foretatt av nordiske menn.

Johs. V. Jensen fremsetter den formodning at selv Christopher Columbus var en viking av nordisk oprinnelse. «Det er ingen ordentlig rundgang i at Columbus skulde være en sortsmusket støvlepusser,» sier han. «Jeg har bele tiden hellet til den gjetning at det var angelsaksisk blod i den store sjøfarer, eller enda snarere nordisk. Hans fantasi var jo nordisk. Har det ikke slått dig? Har du aldri elsket ham? Hans lengsel er utvé, lengsel efter det tapte land. Han er vandrer. Ser du det ikke? Ser du ikke hvordan alle disse stammevandringer går fra nord mot syd inntil de ender ved havet — ved Gibraltar — ja, der gikk de enda over — og ved Kapp Finisterre. Dermed regner man folkevandringen for avsluttet. Men da begynte først den tykke enden av den. Forestill dig disse store, blonde karfolk med en hornet oksehud på hodet komme ut til havet. Ferdig, hvad? Å nei. De stod litt og så ut fra land, så gikk de op i skogen og laget kjølen til et skib, det var hvad de gjorde. Da vestgoterne «forsvant» i Spania, begynte opdagelsesreisene. Men det var en barket drømmer fra Lombardiet, en etling av de gamle slåssbrødre og sagafortellere fra Norden som gjorde det siste store stykke arbeid og førte folkevandringen efter sig over på De Forente Staters grunn — — ».

Den tyske raseforsker L. F. Clauss har i flere av sine verker trådt inn for en mere intuitiv opfatning av rasene og rasetypene. Individet er et organisk hele, hvor de forskjellige egenskaper virker i stadig varierende kombinasjonsforhold og hos de relativt rene typer utfolder sig i harmonisk sammenheng med hverandre. Forskjellen er den at hvis den nordiske mann f. eks. er musikalsk, da skaper han musikkverker i nordisk ånd, og hvis den sydlandske mann er musikalsk, da skaper han musikkverker i sydlandsk ånd. På denne måten fremgår de enkelte egenskaper som funksjoner av en helhet, en stil. Vi vet f. eks. at den nordiske mann er taus i forhold til sydlendingen. Hvorfor er den nordiske mann taus? Noen egentlig årsak kan man naturligvis ikke finne. Men det eiendommelige er at man med litt omtanke vil finne at det står mere i stil med den nordiske å være taus, enn det vilde klæ en sydlending.

Clauss forsøker enslags forklaring: Den nordiske mann forsøker alltid, ifølge sin ensomt anlagte natur å oprettholde en viss

Denne siden inneholder en illustrasjon som bør klippes ut og lastes opp til Commons.
Denne siden inneholder en illustrasjon som bør klippes ut og lastes opp til Commons.
Denne siden inneholder en illustrasjon som bør klippes ut og lastes opp til Commons.

(Fot. Lindequist.)

Nordisk type.


Denne siden inneholder en illustrasjon som bør klippes ut og lastes opp til Commons.
Denne siden inneholder en illustrasjon som bør klippes ut og lastes opp til Commons.
Nordisk type.
«avstand» mellem sig og sine omgivelser. «Alt i verden

overvinner han snarere enn denne avstand fra menneske til menneske.» Kommer han inn i en jernbanekupé, søker han ut den tommeste plass, og tar han inn på et hotell, da bor han så isolert fra folk som mulig. Denne avstandsfølelse henger sammen med hans innesluttethet og taushet. «Hvor sydlendingen er redd for å få uttrykt for lite og ikke noksom kan utfolde sig, der er den nordiske redd for å avsløre for meget, og øver derfor den strengeste kontroll med sine uttrykksmidler» — — — «Å avsløre for meget betyr for ham et brudd på avstandsfølelsen, og det er det pinligste han kan tenke sig.» I nær sammenheng med dette står hudens beskaffenhet, som danner et viktig uttrykksmidel for sjelelige følelser. En innesluttet nordisk sjel som «taler ved å tie» trenger nettop et uttrykksmiddel som «gjenspeiler den minste rørelse». Ti sjelen vilde være stum hvis ikke den vekslende ansiktsfarve kunde tale i dens sted. Sydlendingen derimot, hvis mørke ansiktshud egner sig mindre som skueplass for vekslende sinnstilstander har til gjengjeld noe annet som nordboen mangler: Mimikk, livlige armbevegelser etc., som synlige uttrykksmidler for sjelelige følelser.

Ja, også mellem menneskerasene og det landskap de oprinnelig er vokset op i, består der en intim og sinnrik sammenheng. Enhver sjelelig stilren rase har sitt bestemte særpregede landskap som danner dens forutsetning og bakgrunn og i tidens løp har formet rasens sjel i sitt billede. På hvilken måte en slik sjelformende prosess er forløpet, er et åpent spørsmål. Men at der er sammenheng, kan man ikke se bort fra. Den nordiske sjel har sitt landskap, og den sydlandske har sitt. Men derimot ikke den alpine. Den er stiluren og er innvandret til Europa efter å ha forlatt sin oprinnelige hjemstavn i Asia. Den er hjemløs, landskapsløs.

Et særlig lykkelig og poetisk uttrykk for vesensforskjellen mellem den nordiske og den sydlandske rase, har Clauss formet i beskrivelsen av de tilsvarende landskap: «Det nordiske landskap har et drag av fjernhet over sig. Det er likesom grenseløst og løper videre i det uendelige. Hvor man enn senker sitt blikk i landskapet, der fortaper det sig i fjernhet så langt øiet når. Hvad enten landskapet ligger utstrakt som vidde, som hede, som skog eller hav — alltid er det preget av endeløshet, som om det aldri blev ferdig, men befant sig i stadig tilblivelse.»

Anderledes i syden: «Den som engang har overskredet den sydlige skranke for det nordiske område, f. eks. ved St. Gotthard, — han vet hvad som her tildrar sig. Det nordlige område ligger kanskje innhyllet i tett tåke, så man bare øiner fjelltoppene gjennem togets vinduer. Derpå dukker man inn i tunnelnatten og så — plutselig — blendes ens øie av en strålende dag. Og alle de reisende, som er fremmede for hverandre, utbryter som med en stemme i et gledesrop. Saliggjørende er sydens lys for den nordiske sjel, saliggjørende og på samme tid fordervelig, som lysflammen for en møll. Først føler vi oss vidunderlig befriet fra den ruvende fjernhet, nordens stadige bevegelse, ti her er simpelthen alt til stede og prektig og skjønt og ferdig. Men senere legger dette landskaps evige nærhet sig over sjelen og tar pusten fra oss. Vi kan ikke si at dette landskap er «trangt», det er ikke uten avstand fra sjelen, den slags ord gir ikke uttrykk for dets vesen, ti alle våre ord er opstått av nordisk syn på tingene. I ord kan vi bare uttrykke hvad dette landskap ikke er: Det er uten fjernhet, uten bevegelse, en prektig overnate uten noe bakom — det er uten gåte, uten hemmelighet. Men hvad det ifølge sitt vesen er, kan kanskje best uttrykkes ved et fremmedord: Det er «imposant».

Hvor blikket enn flakker hen — ennskjønt det ikke riktig formår å flakke i disse omgivelser — der støter det an mot berg som ligger rundt omkring, høit buet som om de visste hvor skjønne de er. Det er som om de henviser til sig selv med imposant gestus og sier: Se på mig. — — Aldri, selv ikke ved havet skuer man utover. Alt kretser i ring. Heller ikke skyene synes å ha noen vei eller retning, men spaserer i kretsgang. Her hersker Zeus, «skysamleren», og ikke Odin, den vilde jeger, som bruser avsted med sin hær, høit ovenover, uten at menneskene vet hvorfra eller hvorhen.» (Clauss).

Den nordiske rases selvødeleggelse.

En eiendommelig egenskap ved den nordiske rase, er dens tilbøielighet til å utsette sig for farer, enslags selvødeleggende tendens. Under sine stadige vandringer kom de ofte under helt andre klimatiske forhold, som de var mindre motstandsdyktige mot og bukket under for i en langt større grad enn urbefolkningen. De nordiske skarer som for årtusener siden drog til Lille-Asia og India og der grunnla riker og kulturer, er således på det nærmeste utdødd. Dessuten har de nordiske vikingers krigerske tendenser i sterk grad bidratt til å uttynne rekkene. F. eks. i Hellas og Rom, hvor det nordiske blod i en uhyggelig grad blev decimert ved de stadige kriger og borgerkriger. På lignende måte har Verdenskrigen i våre dager bidratt til at den nordiske rase på begge sider har lidt de relativt største tap. Det samme gjelder til dels den russiske revolusjon.

Moderne kulturopløsende tendenser i form av landeflukt, barnebegrensning etc. har også i første rekke hjemsøkt de nordiske. «Årsaken til den nordiske rases tilbakegang,» sier H. W.

Denne siden inneholder en illustrasjon som bør klippes ut og lastes opp til Commons.
Denne siden inneholder en illustrasjon som bør klippes ut og lastes opp til Commons.
Nansen. Amundsen.
Denne siden inneholder en illustrasjon som bør klippes ut og lastes opp til Commons.
Denne siden inneholder en illustrasjon som bør klippes ut og lastes opp til Commons.
Balchen. Lindberg.
Vikinger av idag.
Denne siden inneholder en illustrasjon som bør klippes ut og lastes opp til Commons.
Denne siden inneholder en illustrasjon som bør klippes ut og lastes opp til Commons.
Ingstad. Byrd.
Denne siden inneholder en illustrasjon som bør klippes ut og lastes opp til Commons.
Denne siden inneholder en illustrasjon som bør klippes ut og lastes opp til Commons.
Leden. Hansen.
Vikinger av idag.
Siemens, «ligger i det ringe og fremdeles avtagende fødselstall

hos de mest nordiske folk.» Den nordiske rase utmerker sig fremfor andre ved omsorg for fremtiden. Dette anlegg blev før i tiden næret ved den nordiske vinter, som bare kunde overleves av familier, som var fremsynte nok til å sørge for tilstrekkelig forråd. Denne omsorgsfulle fremsynthet bidrar sammen med andre årsaker til at de nordiske av idag ikke vil sette flere barn til verden enn de kan utstyre godt. Derav kommer det fremfor alt at fødselstallet i Europa avtar fra syd mot nord, fra øst mot vest. Det samme anlegg som før i tiden borget for rasens fremtid undergraver dens eksistens i nutiden.

En særlig voldsom decimering av nordisk blod har foregått i og med grunnleggelsen og opbyggingen av det amerikanske samfund. Amerikas første kolonister var i overveiende grad folk fra England, Nord-Tyskland, Holland, Sverige og Norge. Det var dette utvalg av Europas hardeste, beste og dyktigste mennesker som i vesentlig grad grunnet og bygget op den amerikanske stat. Madison Grant sier at det nordamerikanske kontinent på denne tid bød den beste anledning til utvikling av en så ren nordisk rase som verden noensinne har sett. Immigrasjonen foregikk vesentlig fra de deler av England og det øvrige Nordvest-Europa, hvor det nordiske blod var renest, så det er riktig å anta «at amerikanerne av det 17. århundre, likesom engelskmennene selv på denne tid var mere nordiske enn beboerne av England er nu». Hvordan det senere er gått vet enhver. Under innflytelse av raseblanding og fødselsnedgang er det nordiske element gått sterkt tilbake, og trues på sine steder med hel utryddelse.

Vi ser at den nordiske rase i de fleste land hvor den tidligere har hersket, er gått til grunne. Men ennu i våre dager danner Skandinavia med de tilstøtende deler av Nordvest-Europa en sterk festning for den nordiske rase. Til tross for de rasemessige farer vår tid representerer og til tross for de fårer det nordiske menneske ifølge sin natur utsetter sig for, har rasen formådd å beholde sitt herredømme i Norden, som fra de tidligste tider har vært dens hjemsted.