Presten som ikke kunde brukes/Edel

Fra Wikikilden
Presten som ikke kunde brukes av C.E. Nordberg
Edel
Hentet fra Project Gutenberg og wikifisert.

[91]  Det var fem barn i familien. De bodde paa et vidunderlig vakkert sted. Deres hjem laa paa en høi bakke inde i skogen. Saa høit at huset kunde sees over trærne som stod længere ned i dalen. Kun nogen eketrær med store kroner som stod nær indtil huset raket over det. Rundt omkring paa grønsværet stod nogen mindre cedertrær og en stor furu. Tæt ind til husets veranda var der blomsterbed. Der kunde barnene plukke stedmorblomster, nelikker, pioner og nogen faa roser. Nede i dalbunden ret frem for huset laa et litet vand. Dypt, stille og blankt som et taarevasket øie laa det der og smilte og kjendte skogens vellugt og hørte fuglenes sang. Her nede ved vandet likte barnene at leke, men det var det ved det at det var aldrig saa vakkert naar de kom ned til det som naar de saa det ifra bakken deroppe ved huset. Derfor lekte de mest rundt huset og nøiet sig med at se ned paa vandet.

 Det var en framifraa lykkelig barneflok, og forældrene var ogsaa meget glad i sine barn. Det var bare en ting som fattedes, og det var at flokken utgjorde et ujevnt tal. Hadde det bare været seks. En liten pike var for et par aar siden kommet paa besøk, men stanset bare seks uker, saa tok Jesus hende til sig. Edel som da var en av de mindste vilde endelig at faren skulde gaa til hospitalet og kjøpe en anden liten; men der var ingen at faa. [92]

 Edel var en vakker pike. Hun hadde mørkt, krøllet haar, et lyst humør, og et smilende ansigt. Næsen var liten og opadvendt og de smaa mørke øine danset under de fremtrædende øienbryn. Hun var svært glad i dukker og smaa barn. Hun kunde leke time efter time med dukken sin og fik hun sitte og vugge en „baby“ var hun glædesolen selv. Derfor var det ogsaa saa saart for hende da hendes lille søster blev tat fra hende saa snart.

 Men saa en vakker dag senhøstes hadde moren fortalt en ældre søster, at hun snart skulde til hospitalet for at hente en „baby“ og da blev glæden overvældende. Edel var saa lykkelig, at hun laa vaaken om nættene og tænkte paa det. Barnene talte om det sig imellem og jublet. Bare at de nu kunde faa kjøpe en gut, saa blev det tre gutter og tre piker. De sparet op sine smaacenter saa de skulde ha litt at hjælpe til med om ikke mama hadde nok at betale med.

 Da moren en nat laa paa hospitalet, fik hun se et syn. Hun syntes hun ut gjennem vinduet saa ind i et stort lyshav. Ut av dette store lyse rum kom en snehvit due flyvende. Den kom flyvende ind gjennem vinduet, flagret en stund over den lille som laa og sov ved hendes side og saa fløi den ut igjen. Og med ett var hele lyshavet borte og hun stirret ut i den mørke nat. Da forstod moren at det var et budskap fra det land der er lyst som en dag, at den lilles aand snart skulde flyve tilbake dit igjen.

 Da saa moren kom hjem med den lille blev Edels fryd fuldkommen. Hun jublet og sang og vugget lillebror [93]saa ofte diakonissen vilde tillate det. Snart blev han saa stor at han kunde smile og naar Edel ristet sit krøllete hode over ham i vuggen, lo han med aapen mund og strakte hænderne op imot hende. „Nei se, mama, lillebror har hænder akkurat som en engel. Han vil vist ta mig og flyve bort med mig,“ sa hun til sin mor.

 En nat ved midnatstid kom den hvite due tilbake og tok lillebrors sjæl med sig hjem til lysets land. Saa var det bare lerhytten som var igjen. Og da man bar den til graven var Edel saa syk, at hun ikke kunde følge til graven. Hun laa i sengen og graat fordi lillebror blev tat ifra hende. „Jeg vil gaa til ham,“ sa hun. „Han var saa vakker, just som en engel.“ En uke senere kom den hvite due tilbake og hentet ogsaa Edels sjæl. Saa fik hun følge lillebror til lysets land.

 Men derinde i huset i hjemmet med de naturskjønne omgivelser blev det saa tungt og trist. Blomsterne ute i haven hadde falmet, trærne hadde mistet sit løv gjennem vinteren, men det var vaarveir ute.

 Dernede ved det speilblanke vand hviler Edel mellem to andre grave under et simpelt piletræ. Men der oppe paa bakken i en liten stue sitter far, mor og de fire som er igjen og taler om en ni-aars gammel pike med krøller og smil som de aldrig kan glemme.