Det var en gang en prest, som var slik en børste at han skrek langt unda, når han så noen kom kjørende i møte med sig i alfarveien: «Av veien, av veien, her kommer sjølve presten!»
En gang han fór slik og bar sig, møtte han kongen. «Av veien, av veien!» skrek han på lang lei. Men kongen kjørte som han kjørte, og reiste fram, han, så den gangen måtte presten vike hesten sin; og da kongen kom jevnsides med ham, sa han: «I morgen skal du møte på kongsgården, og kan du ikke løse tre spørsmål jeg vil gi dig, skal du miste både kappe og krage for ditt hovmods skyld.»
Det var annet slag enn presten var vant til. Hauke og skråle og bære sig verre enn ulikt, det kunde han; men spørsmål og svar var ikke hans far. Så reiste han til klokkeren, som hadde ord for å være bedre i kappen enn presten var. Til ham sa han, han hadde ikke hug til å
reise, «for en gap kan spørre mer enn ti vise kan svare,» sa han, og så fikk han klokkeren til å fare istedenfor sig.
Ja, klokkeren reiste, og kom til kongsgården med prestens kappe og krage på. Der tok kongen imot ham ute i svala både med krone og spir, og var så gild at det lyste og lavde av ham.
«Nå, er du der?» sa kongen.
Ja, han var da det, det var sikkert nok.
«Si mig nå først,» sa kongen, «hvor langt er det fra øster til vester?»
«Det er en dagsreise det,» sa klokkeren.
«Hvordan det?» sa kongen.
«Jo—o, solen går op i øster og ned i vester, og det gjør hun snildt på en dag,» sa klokkeren.
«Ja ja,» sa kongen. «Men si mig nå,» sa han, «hvad mener du vel jeg er verd, slik som du ser mig her?»
«Å, Kristus blev takseret for tredve sølvpenge, så jeg tør vel ikke sette dig høiere enn til — ni og tyve,» sa klokkeren.
«Nå nå!» sa kongen. «Siden du er så klok på alle slag, så si mig hvad det er jeg tenker nå?»
«Å, du tenker vel det er presten som står for dig, men skam få mig, tenker du ikke feil, for det er klokkeren,» sa han.
«Nå, så reis — hjem med dig, og vær du prest og la han bli klokker,» sa kongen, og så blev det.
