Enkesønnen

Fra Wikikilden
Hopp til navigering Hopp til søk

Det var en gang en fattig, fattig enke, som bare hadde én sønn. Hun trælet med gutten til han hadde gått for presten; men så sa hun til ham at nu kunde hun ikke fø ham lenger; han fikk ut og tjene for sitt brød.

Gutten vandret da ut i verden, og da han hadde gått en dags tid eller så, møtte han en fremmed mann.

«Hvor skal du hen?» spurte mannen.

«Jeg skal ut i verden og prøve å få mig tjeneste,» sa gutten.

«Vil du tjene hos mig?»

«Å ja, likeså gjerne hos dig som hos en annen,» svarte gutten.

«Ja, du skal få det godt hos mig,» sa mannen; «du skal bare holde mig med selskap og ikke gjøre noen ting ellers.»

Så blev gutten med ham, og levde vel med mat og drikke, og hadde lite eller ingenting å gjøre; men han så heller aldri et menneske hos mannen.

En dag så sa mannen til ham: «Nu reiser jeg bort i åtte dager; i den tiden får du være alene, men du må ikke gå inn i noen av disse fire kammersene her. Gjør du det, så tar jeg livet av dig når jeg kommer igjen.»

Nei, sa gutten, det skulde han nok ikke.

Men da mannen hadde vært borte en tre fire dager, kunde ikke gutten bare sig, men gikk inn i det ene kammerset. Han så sig rundt om, men så ingen ting uten en hylle over døren, og der lå en nypetornpisk. Dette var riktig noe å forby mig så strengt å se også, det, tenkte gutten.

Da de åtte dagene var omme, kom mannen hjem igjen.

«Du har vel ikke vært inne i noen av kammersene?» sa han.

«Nei, det har jeg slett ikke,» sa gutten.

«Ja, det skal jeg snart se,» sa mannen, og dermed gikk han inn i det som gutten hadde vært i. «Jo, du har vært der likevel,» sa han, «og nu skal du miste livet.»

Gutten gråt og bad for sig, og så slapp han da med livet; men dyktig hugg fikk han. Da det var overstått, var de like gode venner igjen.

En tid efter reiste mannen bort på ny; da vilde han være borte i fjorten dager, men først sa han til gutten at han ikke skulde sette sin fot i noen av de kammersene han ikke alt hadde vært i; for der han hadde vært, kunde han gjerne gå. Ja, det gikk like ens som forrige gangen, bare at gutten nu holdt sig fra å gå der inn i åtte dager. I det kammerset så han heller ikke annet enn en hylle over døren, med en kampestein og en vasskrukke på. Det var riktig noe å være så redd for også, tenkte gutten igjen.

Da mannen kom hjem, spurte han om han hadde vært i noen av kammersene. Nei, var det likt det; der hadde gutten ikke vært.

«Ja, det skal jeg snart se,» sa mannen, og da han så han hadde vært der likevel, sa han: «Ja, nu sparer jeg dig ikke lenger, nu skal du miste livet!»

Men gutten gråt og bad for sig igjen, og så slapp han med pryl den gangen og, men det fikk han da også, så meget som kunde ligge på ham. Men da han blev frisk igjen, levde han likeså godt som før, og han og mannen var like gode venner.

En tid efter skulde mannen reise igjen, og nu vilde han være borte i tre uker, og så sa han til gutten, at gikk han inn i det tredje kammerset, var det ikke å tenke på liv mer. Da fjorten dager var gått, kunde ikke gutten bare sig lenger, han smatt inn; men han så slett ikke noe der inne, uten en lem i gulvet. Da han løftet på den og så ned igjennem, stod det en stor kobberkjel og putret og kokte der nede; men han så ingen varme under. Det var artig å kjenne om det var varmt, tenkte gutten, og stakk fingeren nedi; da han tok den op igjen, var den forgylt over det hele. Gutten skrapte og vasket den, men forgyllingen vilde ikke gå av; så bandt han en fille om, og da mannen kom hjem og spurte hvad som feilte fingeren hans, sa gutten han hadde skåret sig så stygt. Men mannen rev av filla, og da så han nok hvad som feilte fingeren. Først vilde han drept gutten; men da han gråt og bad igjen, banket han ham bare så han lå til sengs i tre dager. Da tok han et horn ned av veggen og smurte ham med, så blev gutten like frisk igjen.

Om en stund reiste mannen bort for fjerde gang, og da skulde han ikke komme igjen før om en måned. Men da sa han til gutten, at hvis han gikk inn i det fjerde kammerset, så måtte han aldri tenke på å berge livet. En to eller tre uker holdt gutten sig, men så kunde han ikke bare sig igjen; han måtte og skulde inn i kammerset, og så smatt han inn. Der stod en stor svart hest på et spiltau, med et glo-trau ved hodet og en høimeis ved halen. Gutten syntes det var ulikt; han byttet om og satte høimeisen ved hodet.

Så sa hesten: «Siden du har så godt hjertelag at du vil la mig få mat, skal jeg frelse dig, jeg. Kommer trollet hjem nå og finner dig, så dreper han dig. Men nå skal du gå op på det kammerset som er bent over her, og ta en rustning av dem som henger der; og så må du endelig ikke ta noen av de blanke, men den mest rustne du ser, den skal du ta; og sverd og sal skal du lete dig ut på samme vis.»

Det gjorde gutten; men det var tungt å bære det alt sammen.

Da han kom tilbake, sa hesten at nu skulde han klæ sig naken og gå ned i kjelen som stod og kokte i det andre kammerset, og lauge sig vel der. Jeg blir vel fæl da, tenkte gutten, men han gjorde det likevel. Da han hadde lauget sig, blev han både vakker og trivelig, og så rød og hvit som melk og blod, og meget sterkere enn før.

«Kjenner du noen forandring?» spurte hesten.

«Ja,» sa gutten.

«Prøv å løfte mig,» sa hesten.

Å ja, det kunde han, og sverdet svingte han som ingenting.

«Ja, legg nå salen på mig,» sa hesten, «og ta på dig rustningen, ta så nypetornpisken og steinen og vasskrukka og smurningshornet, så reiser vi.»

Da gutten vel hadde kommet op på hesten, bar det avsted så han ikke visste hvordan han kom frem.

Han red en stund, så sa hesten: «Jeg synes jeg hører en dur. Se dig om, kan du se noe?»

«Det kommer mange, mange efter oss, visst en snes,» sa gutten.

«Ja, det er trollet det,» sa hesten, «nå kommer han med sine.»

De red enda en stund, til de som kom efter, var nære innpå.

«Kast nå tornepisken bak over akslen din,» sa hesten «men kast den vel og langt fra mig!»

Det gjorde gutten, og i det samme vokste det op svær, tykk nypetornskog.

Så red gutten igjen et langt, langt stykke, mens trollet måtte hjem efter noe å hugge sig igjennem skogen med.

Men om en stund sa hesten igjen: «Se tilbake, kan du se noe nå?»

«Ja, en hel mengde,» sa gutten, «som en stor kirkealmue.»

«Ja det er trollet det; nå har han flere med sig. Kast nå kampesteinen, men kast den vel og langt fra mig!»

Med det samme gutten gjorde som hesten hadde sagt, blev det et stort, stort kampeberg bak ham. Så måtte trollet hjem efter noe å hugge sig gjennem berget med, og mens trollet gjorde det, red gutten igjen et godt stykke.

Men så bad hesten ham se sig tilbake igjen, og da så han det yrte som en hel krigshær; de var så blanke at det skinte av dem. «Ja,» sa hesten, «det er trollet; nå har han alle sine med sig. Slå nå vasskrukka ut bak dig, men vokt

Denne siden inneholder en illustrasjon som bør klippes ut og lastes opp til Commons.
(kilder: Det yrte som en krigshær.)
dig vel så du ikke spiller noe på mig!» Det gjorde gutten; men hvordan han bar sig at, kom han til å spille en dråpe på lenden. Så blev der et stort, stort vann, men ved de dråpene han spilte, kom hesten til å stå langt uti vannet; likevel svømte den da til lands. Da trollene kom til vannet, la de sig ned for å drikke det tomt, og så slurket de i sig til de sprakk.

«Nå er vi kvit dem,» sa hesten.

Så reiste de i lang, lang tid; til slutt kom de på en grønn slette i en skog. «Klæ nu av dig hele rustningen og ta bare på de fillete klærne dine,» sa hesten; «ta så salen av mig og slipp mig, og heng alt inn i den store innhule linden her. Så skal du gjøre dig en parykk av granlav og gå op til kongsgården, som ligger her tett ved; der skal du be om tjeneste. Når du så trenger til mig, så gå bare hit og rist på bikselet, så skal jeg komme til dig.»

Ja, gutten gjorde som hesten hadde sagt, og da han fikk på lavparykken, blev han så ussel og bleik og tufset å se på, at ingen kunde kjenne ham igjen. Han kom da til kongsgården, og bad først om å få være i kjøkkenet og bære vann og ved til kokka.

Men så spurte kokkejenta: «Hvorfor har du den stygge parykken? Ta av dig den, jeg vil ikke vite av noen så stygg her inne.»

«Det kan jeg ikke,» svarte gutten, «jeg er ikke riktig ren i hodet.»

«Tenker du jeg vil ha dig her ved maten når du er slik da?» sa kokka; «gå ned til stallmesteren, du passer best til å gå og måke i stallen.»

Men da stallmesteren bad ham ta av parykken, fikk han samme svaret, og så vilde ikke han heller ha ham; «du kan gå til hagemesteren,» sa han, «du passer best til å gå og grave i jorda.»

Hos hagemesteren fikk han da lov å bli. Men ingen av de andre tjenerne vilde ligge i hus med ham; derfor måtte han sove for sig selv under trappen til lysthuset; det stod på stolper og hadde en høi trapp. Under den fikk han litt mose til seng, og der lå han så godt han kunde.

Da han hadde vært på kongsgården en tid, hendte det sig en morgen, i det samme solen rant, at gutten hadde tatt av sig lavparykken og stod og vasket sig; og da var han så vakker at det var en lyst å se.

Prinsessen så den vakre hagegutten oppe fra vinduet sitt og syntes hun aldri hadde sett noen så vakker. Hun spurte da hagemesteren hvorfor han lå ute under trappen.

«Å, ingen av de andre tjenerne vil ligge med ham,» sa hagemesteren.

«La ham komme op i kveld og ligge ved døren inne på kammerset mitt, så skal de vel ikke holde sig for god til å la ham ligge i hus med sig siden,» sa prinsessen.

Hagemesteren sa det til gutten.

«Mener du jeg vil gjøre det?» sa gutten; «så vilde de si at det var noe mellem mig og kongsdatteren.»

«Ja du har grunn til å være redd for det du,» svarte hagemesteren, «du som er så vakker!»

«Ja ja, når du sier det, så får jeg vel gjøre det,» sa gutten.

Da han skulde opefter trappene om kvelden, trampet og slampet han slik i vei at de måtte be ham gå sakte, så ikke kongen skulde høre det. Han kom inn og la sig, og begynte straks å snorksove. Så sa prinsessen til ternen sin: «List dig bort og ta av ham lavparykken,» og det gjorde hun; men i det samme hun vilde nappe den, holdt han på den med begge hender, og sa at den fikk hun slett ikke. Dermed la han sig til å snorke igjen. Prinsessen gav ternen et vink igjen, og så fikk hun nappet av parykken; da lå gutten der så deilig og rød og hvit som prinsessen hadde sett ham i morgensolen. Siden lå gutten hver natt oppe på rummet hos prinsessen.

Men det varte ikke lenge før kongen fikk spurt at hagegutten lå i kammerset hos prinsessen hver natt, og så blev han så harm at han nær hadde tatt livet av gutten. Det gjorde han nu ikke likevel, men kastet ham i fangetårnet, og sin egen datter stengte han inne på kammerset, så hun aldri fikk lov å komme ut, hverken natt eller dag. Alt hun gråt og bad for sig og gutten, så hjalp det ikke; kongen blev enda harmere ved det.

En tid efter blev det ufred og krig i landet, og kongen måtte ruste sig mot en annen konge, som vilde ta riket fra ham. Da gutten hørte det, bad han fangevokteren gå til kongen for sig, og be om rustning og sverd og lov til å være med i krigen. Alle de andre lo, da fangevokteren kom med ærendet sitt, og bad kongen at han måtte få noe gammelt skrammel å ha på sig, så de kunde få den moroen å se slik en stakkar være med i krigen. Det fikk han og dertil et gammelt skarve-øk som hinket på tre ben; det fjerde drog det efter sig.

Så drog de da ut mot fienden; men de var ikke kommet langt bort fra kongsgården før gutten blev sittende fast i en myr med øket sitt. Der satt han og hakket og nikket: «Hei vil du op! Hei vil du op!» sa han til gampen. Det hadde alle de andre riktig sin moro av, og lo og gjorde narr av gutten mens de red forbi. Men aldri før var de borte, så sprang han til linden, tok på sig rustningen og ristet på bikselet; straks kom hesten og sa: «Gjør du ditt beste, så skal jeg gjøre mitt!»

Da gutten kom efter, var slaget alt i gang, og kongen var i slem knipe; men aller best det var, hadde gutten jaget fienden lang vei. Kongen og hans folk undredes meget på hvem det kunde være som kom og hjalp dem; men ingen kom ham så nær at han fikk talt til ham, og da slaget var slutt, var han borte. Da de drog tilbake, satt gutten enda i myren og hakket og nikket på det trebente øket. Da lo de igjen. «Nei se bare, der sitter den fåmingen ennå,» sa de.

Den andre dagen de drog ut, satt gutten der enda; de lo igjen og gjorde narr av ham; men aldri før hadde de ridd forbi, så sprang gutten til linden, og alt gikk igjen som forrige dagen. Alle undredes de på hvad det var for en fremmed kjempe som hadde hjulpet dem; men ingen kom så nær at han kunde få talt til ham; og det var nå ingen som gjettet på gutten, forstår sig.

Da de drog hjem om aftenen, og så gutten sitte på gampen enda, lo de ham ut, og én skjøt en pil efter ham og traff ham i benet. Han til å skrike og bære sig så det var stygt å høre; så kastet kongen lommetørklæet sitt til ham, for at han skulde knytte det omkring.

Da de drog ut igjen tredje morgenen, satt gutten igjen i myren. «Hei, vil du op! Hei vil du op!» skrek han til øket.

Denne siden inneholder en illustrasjon som bør klippes ut og lastes opp til Commons.

«Nei, nei! han kommer til å sitte der til han svelter ihel,» sa kongens folk mens de red forbi, og så lo de av ham så de var ferdige til å falle av hestene.

Ikke før var de borte, så sprang han til linden igjen, og kom efter til slaget, nettop som det gjaldt. Den dagen drepte han den andre kongen, og så var det slutt på krigen med det samme.

Da slaget var ute, fikk kongen se lommetørklæet sitt, som den fremmede kjempen hadde om benet, og da hadde han lett for å kjenne ham. Så tok de ham mellem sig til kongsgården. Prinsessen så ham oppe fra vinduet, og blev så glad at du aldri det kan tro: «Der kommer min kjæreste også!» sa hun. Så kom smurningshornet frem; først smurte

Denne siden inneholder en illustrasjon som bør klippes ut og lastes opp til Commons.

han sig selv på benet, og siden alle de sårede, og så blev de alle sammen gode på øieblikket.

Så fikk han kongsdatteren til ekte. Men da han kom ned i stallen til hesten, den dagen bryllupet skulde stå, stod den der så stur og hengte med ørene og vilde slett ikke ete. Da den unge kongen — for da var han blitt konge og hadde fått halve riket — talte til ham og spurte hvad som feilte ham, sa hesten: «Nu har jeg hjulpet dig frem, og nu vil jeg ikke leve lenger. Nu skal du ta sverdet og hugge hodet av mig!»

«Nei, det vil jeg slett ikke gjøre,» sa den nye kongen; «men du skal få alt du vil ha, og stå på stas støtt.»

«Ja, gjør du ikke som jeg sier, skal jeg nok vite å få livet av dig,» sa hesten.

Så måtte da kongen gjøre det; men da han løftet sverdet og skulde hugge til, var han så ille ved at han måtte snu ansiktet vekk, for det han ikke orket se på hugget; men aldri før hadde han hugget av hodet, så stod den vakreste prins der hesten hadde stått.

«Hvor i all verden kom du fra?» spurte kongen.

«Det var jeg som var hest,» svarte prinsen. «Før var jeg konge i samme landet som den kongen du drepte i slaget igår; det var han som kastet trollham på mig og solgte mig til trollet. Siden han nå er drept, så får jeg riket mitt igjen, og du og jeg blir grannekonger; men vi skal nok aldri føre krig med hinannen.»

Og det gjorde de ikke heller; de var venner så lenge de levde, og den ene kom titt og ofte og besøkte den andre.


PD-icon.svg Denne teksten er offentlig eiendom fordi forfatteren døde for over 70 år siden.